Når er SLAPP-søksmål ulovlige? En forklaring basert på faktiske rettsavgjørelser

Det finnes tilfeller hvor søksmål brukes med det formål å undertrykke ytringene til en motpart som kritiserer en selv. Slike søksmål kalles “SLAPP-søksmål” (Strategic Lawsuit Against Public Participation). Disse søksmålene kan ved første øyekast virke legitime, men de påfører motparten en betydelig byrde og kan være urettferdige og ulovlige.

På den annen side, siden den japanske grunnloven fastsetter retten til å få sin sak prøvd i retten, er det svært vanskelig å avgjøre om det å reise søksmål er en ulovlig handling.

Her vil vi forklare SLAPP-søksmål og samtidig introdusere rettsavgjørelser hvor domstolen i realiteten har anerkjent søksmålene som SLAPP-søksmål.

Hva er SLAPP-søksmål?

SLAPP-søksmål er et konsept som oppsto i USA, og navnet er en forkortelse for “Strategic Lawsuit Against Public Participation” (Strategisk søksmål mot offentlig deltakelse). Direkte oversatt betyr det “strategisk sivilt søksmål for å hindre borgerdeltakelse”, men det er generelt kjent som “søksmål med hensikt å true og undertrykke fri tale”.

I USA har flere stater vedtatt lover for å forhindre SLAPP-søksmål. Hvis saksøkeren ikke kan bevise sakens berettigelse, blir søksmålet avvist. I tillegg har delstatsregjeringer systemer for å støtte saksøkte, og det finnes ulike støttetiltak.

På den annen side er situasjonen annerledes i Japan. Den japanske grunnloven garanterer retten til å få sin sak prøvd i retten, og domstolene har som prinsipp å behandle innleverte søksmål. Det er også utfordrende å skille mellom legitime søksmål og SLAPP-søksmål.

Når innlevering av søksmål blir en ulovlig handling

På 1980-tallet, da begrepet “SLAPP-søksmål” ennå ikke var kjent, fantes det rettspraksis om “ulovlige søksmål”.

Vi vil ikke gå inn på detaljene i søksmålet her, men før innlevering av søksmål er det vanlig praksis å bekrefte fakta. Høyesterett uttalte at “å søke en endelig løsning på en tvist i retten er en viktig sak som berører kjernen i en rettsstat, og derfor må retten til å få sin sak prøvd i retten respekteres i størst mulig grad.” Videre presiserte de at “bare fordi saksøker har tapt saken med en endelig dom, kan man ikke umiddelbart konkludere med at innleveringen av søksmålet var ulovlig” (Høyesterett, 26. januar Showa 63 (1988)).

Det er utvilsomt at retten til å få sin sak prøvd i retten er en viktig rettighet som må respekteres. Men for den som blir saksøkt, er det en realitet at de blir tvunget til å forsvare seg, noe som medfører økonomiske og mentale byrder, som for eksempel advokatutgifter. Det er plagsomt å bli saksøkt uten grundig undersøkelse, men om dette, uttalte Høyesterett:

Innlevering av søksmål kan anses som en ulovlig handling mot motparten når de rettigheter eller juridiske forhold som saksøker hevder i søksmålet mangler faktiske eller juridiske grunnlag, og saksøker, til tross for å ha visst dette eller lett kunne ha visst dette som en vanlig person, likevel velger å innlevere søksmålet. Dette må anses som en betydelig avvik fra formålet med rettssystemet.

Høyesterett, 26. januar Showa 63 (1988)

Med dette fastslo Høyesterett når innlevering av søksmål blir en ulovlig handling.

Sak som i realiteten ble ansett som en SLAPP-søksmål

En advokat kritiserte på sin blogg at styrelederen i et stort kosmetikkselskap hadde lånt penger til en politiker. Som følge av dette ble advokaten saksøkt for ærekrenkelse av kosmetikkselskapet og styrelederen. Senere ble advokaten saksøker og hevdet at ærekrenkelsessøksmålet var et “SLAPP-søksmål”, og krevde erstatning for psykisk lidelse.

Bakgrunnen for søksmålet

Den 27. mars 2014 ble en eksklusiv selvbiografi av styrelederen i et kosmetikkselskap publisert i magasinet “Shūkan Shinchō”. Selvbiografien inneholdt følgende:

Styrelederen påpekte at hovedårsaken til stagnasjonen i helsekostmarkedet var den økte overvåkningen fra det japanske Helse-, Arbeids- og Velferdsdepartementet, og han støttet A-politikeren og andre som krevde deregulering. I juli 2010 og mars 2012 ba A-politikeren to ganger om valgkampfinansiering, og styrelederen lånte ut totalt 800 millioner yen. Senere brøt styrelederen med A-politikeren, men han ønsket å stille spørsmål om betydningen av lånet til A-politikeren, både til seg selv og til offentligheten.

Den 31. mars, 2. april og 8. april samme år publiserte denne advokaten blogginnlegg som kritiserte styrelederen i kosmetikkselskapet. Innholdet i innleggene påpekte at lånet til politikeren var et forsøk på å forvrenge politikken for å fremme selskapets egne interesser gjennom deregulering, og at styrelederen publiserte selvbiografien i magasinet for å distansere seg fra A-politikeren fordi han ikke handlet i tråd med styrelederens ønsker.

Styrelederen og kosmetikkselskapet hevdet at disse blogginnleggene skadet deres ære, og de krevde totalt 60 millioner yen i erstatning fra advokaten. Søksmålet ble anlagt den 16. april samme år. Til slutt avviste både tingretten og lagmannsretten styrelederens krav, og Høyesterett avviste anken, noe som førte til at dommen ble endelig i oktober 2016.

I mai 2017 anla advokaten et nytt søksmål mot styrelederen i kosmetikkselskapet, og hevdet at det forrige søksmålet var et såkalt SLAPP-søksmål og en urettmessig rettssak. Advokaten krevde 6 millioner yen i erstatning.

Heretter vil vi referere til advokaten som saksøker (ankesak: ankemotpart) og styrelederen i kosmetikkselskapet som saksøkt (ankesak: ankende part).

Saksøkers påstander

Advokaten som ble saksøker, hevdet at søksmålet som ble anlagt av styrelederen i kosmetikkselskapet og andre, var et SLAPP-søksmål basert på følgende grunner:

1. Blogginnleggene som styrelederen og andre problematiserte, var alle kommentarer som uttrykte advokatens meninger. Når det gjelder ærekrenkelser gjennom meningsytringer, er det en etablert rettspraksis at slike ytringer mangler ulovlighet i henhold til den såkalte læren om rettferdig kommentar.

2. Advokatens kommentarer omhandlet alle ulovligheten ved at representanten for et stort selskap som produserer og selger strengt regulerte helsekostprodukter, hadde gitt uklare og store lån til politikere, samt behovet for strengere regulering av den japanske politiske finansieringsloven. Dette er spørsmål som angår kjernen i demokratiet, har høy offentlig interesse og var åpenbart av allmenn interesse.

3. Faktaene som lå til grunn for kommentarene, var hovedsakelig de som styrelederen hadde innrømmet i en selvbiografi i et ukeblad. For vanlige lesere var det lett å gjenkjenne disse faktaene, og de øvrige faktaene var også publisert i aviser eller var kjente fakta fra selskapets historie. Derfor var det unødvendig å undersøke sannheten i disse faktaene.

4. Det hadde gått svært kort tid fra blogginnleggene ble publisert til saksøkerne anla søksmål, og det var ingen tegn til at de hadde vurdert utsiktene til å vinne saken grundig i løpet av denne perioden.

5. Da styrelederen og andre anla dette søksmålet, hadde de nesten samtidig anlagt ni ærekrenkelsessøksmål mot andre som hadde kommet med kritiske ytringer mot dem.

Av disse grunnene hevdet advokaten at styrelederen og andre var fullt klar over at ærekrenkelse ikke kunne anerkjennes, men likevel anla søksmålet for å undertrykke ytringsfriheten.

Relatert artikkel: Japansk ærekrenkelseslov og offentlig interesse[ja]

Retten sin avgjørelse: “Ulovlig søksmål” anerkjent

Tokyo tingrett, som er første instans, vurderte lovligheten av saksøkerens søksmål ved å referere til Høyesteretts dom av 26. januar Showa 63 (1988).

I følge retten ble advokatens blogginnlegg, som påsto rettighetsbrudd i saksøkerens søksmål, vurdert som følger: “De vesentlige delene av de faktiske forholdene som innlegget bygger på, ble anerkjent som sanne, det var av offentlig interesse, og formålet var utelukkende å fremme allmennhetens beste. Det var også en logisk sammenheng mellom de faktiske forholdene og meningene eller kommentarene, og det kan ikke sies at det gikk utover rammen av meninger eller kommentarer ved å angripe personene. Derfor ble det vurdert som ikke ulovlig.” Videre,

kan det sies at en vanlig person lett kunne ha forstått at kravet ikke ville bli tatt til følge, men likevel valgte å reise søksmål. Dette er i strid med formålet og hensikten med rettssystemet og kan anerkjennes som en ulovlig handling mot saksøker.

Samlet sett, når man vurderer saksøkerens tidligere søksmål, kan det sies at det var i strid med formålet og hensikten med rettssystemet og derfor var et ulovlig søksmål.

Tokyo tingretts dom av 4. oktober Reiwa 1 (2019)

Retten påla saksøkerne å betale 1 million yen i erstatning for tort og svie, samt 100 000 yen i advokathonorarer, totalt 1,1 millioner yen. Selv om begrepet “SLAPP-søksmål” ikke ble brukt i dommen, ble det vurdert som et “ulovlig søksmål” i henhold til Høyesteretts dom av 26. januar Showa 63 (1988).

Saksøkerne, inkludert styrelederen, anket denne avgjørelsen.

Relaterte artikler: Krav for ærekrenkelse som inkluderer meninger eller kommentarer[ja]

Lagmannsrettens avgjørelse: Ansett som “ulovlig handling”

I ankesaken hevdet appellanten, som er styreleder i et kosmetikkselskap, at det ikke finnes noen vanlig person som vet at grunnlaget for å unnta ulovlighet i en ærekrenkelsessak varierer avhengig av om det er en faktapåstand eller en mening/anmeldelse. De mente at førsteinstansens avgjørelse om at en vanlig person lett kunne gjenkjenne dette, var åpenbart i strid med sunn samfunnsfornuft.

Men retten fokuserte på at blogginnlegget baserte seg på fakta som var nevnt i den aktuelle artikkelen eller avisartikkelen. Videre, vurdert ut fra en vanlig lesers normale oppmerksomhet og lesemåte, konkluderte retten med at det kunne leses som et forsøk fra advokaten, som er ankemotparten, på å kritisere styrelederens indre tanker fra et synspunkt om et sunt forhold mellom politikk og penger. Derfor mente retten at både vanlige personer og styrelederen lett kunne gjenkjenne det som advokatens mening eller anmeldelse.

Videre nevnte styrelederen også retten til å få en rettferdig rettergang (artikkel 32 i den japanske grunnloven) på følgende måte: “Hver av beskrivelsene i ankemotpartens (advokatens) blogginnlegg er skrevet i en sterk tone som nedvurderer appellanten (styrelederen) og reduserer deres sosiale anseelse. Det er umulig å lett gjenkjenne at det ikke er rom for ærekrenkelse, og hvis det å søke rettferdighet i retten utgjør en ulovlig handling, vil det urettferdig krenke retten til å få en rettferdig rettergang (artikkel 32 i den japanske grunnloven).”

Men retten konkluderte med at, med hensyn til problemet med “politikk og penger”, er det bredt akseptert at det er strenge kritiske meninger om store pengeoverføringer fra selskaper eller deres ledere til politikere, da dette kan føre til favorisering av selskapet. Derfor mente retten at styrelederen burde ha vært fullt klar over at det ikke utgjorde ærekrenkelse, da det ble ansett som en rettferdig mening eller anmeldelse.

Videre ble følgende punkter også nevnt som ulovlige handlinger mot ankemotparten (advokaten):

• Kravsbeløpet på 60 millioner yen, som er så høyt at det kan avskrekke en vanlig person fra å uttrykke sin mening
• At de ikke motsatte seg gjennom ytringer, men umiddelbart tok til rettssak med krav om høye erstatningsbeløp
• At de i tillegg til denne saken hadde reist ni andre erstatningssaker i nærliggende perioder, hvor ingen av dem ble avgjort til fordel for styrelederen i forhold til ærekrenkelsesdelen av lånesaken

Basert på disse punktene,

er det rimelig å anta at de tidligere sakene ble reist med hensikt å avskrekke kritikk mot appellanten, og selv om det anses som en ulovlig handling, bør det ikke tolkes som en urettferdig krenkelse av appellantenes rett til å få en rettferdig rettergang. Derfor, med tanke på at en vanlig person lett kunne ha visst at kravet ikke ville bli tatt til følge, men likevel valgte å reise sak, er det å anse som en betydelig urimelig handling i lys av rettssystemets formål, og det er anerkjent som en ulovlig handling mot ankemotparten (advokaten).

Tokyo Høyesterett, 18. mars Reiwa 2 (2020), parentesene er forfatterens tillegg

Retten påla styrelederen å betale 1,65 millioner yen, som inkluderer 500 000 yen i advokatutgifter fra den tidligere saken og 1 million yen i erstatning for tort og svie, samt 150 000 yen i advokatutgifter for denne saken, som tilsvarer 10 % av kravet.

Selv om ordet “SLAPP-søksmål” ikke ble brukt i denne dommen, kan det sies at “en handling utført med hensikt å avskrekke kritikk mot seg selv”, altså et SLAPP-søksmål, ble inkludert i “ulovlig søksmål” når “en vanlig person lett kunne ha visst at kravet ikke ville bli tatt til følge, men likevel valgte å reise sak”.

Videre hevdet ankemotparten (advokaten) at appellanten (styrelederen) kunne fortsette å reise lignende SLAPP-søksmål hvis de var villige til å betale 837 000 yen (basert på kostnadene for hver rettsinstans i den tidligere saken) og 1,1 millioner yen fra den opprinnelige dommen, og at dette ikke ville ha en preventiv effekt. Men retten mente at erstatningsbeløpet skulle baseres på kompensasjon og at det ikke var passende å anerkjenne straffende erstatning for å oppnå en preventiv effekt.

Relaterte artikler: Når blir erstatning for ærekrenkelse høy på grunn av alvorlighetsgraden av den skadelige handlingen?[ja]

Oppsummering: Rådfør deg med en advokat om det er en SLAPP-søksmål

Alle kan reise søksmål, men søksmål som er reist med hensikt å “skremme til taushet kritikk mot seg selv” kan være ulovlige. Selv om de nevnte rettsavgjørelsene ikke bruker begrepet “SLAPP-søksmål”, viser de at det å reise søksmål kan være en ulovlig handling.

Om et søksmål er en ulovlig handling avhenger av en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Derfor anbefales det å rådføre seg med en advokat for å avgjøre om et søksmål er et såkalt “SLAPP-søksmål”.

Veiledning om tiltak fra vårt firma

Monolith Advokatfirma er et advokatfirma med omfattende erfaring innen IT, spesielt internett og jus. Vi tilbyr løsninger på en rekke områder. Detaljer er beskrevet i artikkelen nedenfor.

Monolith Advokatfirmas praksisområder: Tiltak mot omdømmeskader[ja]