Begrensninger av rettigheter i japansk opphavsrett: Fra et perspektiv av allmenn interesse og rapportering

Den japanske opphavsrettsloven (著作権法) har som mål å beskytte rettighetene til skapere av åndsverk og bidra til kulturell utvikling. En av de mest fremtredende egenskapene ved denne loven er prinsippet om ‘formalitetsfrihet’. Dette betyr at opphavsretten oppstår automatisk i det øyeblikket verket er skapt, uten behov for registrering eller andre prosedyrer. Denne sterke beskyttelsen gjør det mulig for opphavspersoner å sikre inntekter fra sin kreative virksomhet. Imidlertid er ikke opphavsretten absolutt, med tanke på samfunnets interesser og rettferdig bruk av kultur. Under japansk lov er det detaljerte ‘begrensninger i rettigheter’ som tillater bruk av åndsverk uten opphavspersonens tillatelse under visse omstendigheter. Disse bestemmelsene, som skiller seg fra den amerikanske ‘fair use’-doktrinen, definerer spesifikt de situasjonene og formålene hvor bruk er tillatt i individuelle paragrafer. For bedrifter som driver med PR, mediehåndtering og juridisk compliance, er det avgjørende å forstå disse bestemmelsene nøyaktig for å unngå risiko for opphavsrettsbrudd og for å drive legitim forretningsvirksomhet. I denne artikkelen vil vi fra et faglig ståsted forklare rettighetsbegrensningene som er særlig relevante for forretningspraksis, inkludert gjenbruk av aktuelle redaksjonelle artikler, bruk av politiske taler, rapportering om aktuelle hendelser og kopiering i rettsprosesser, ved å inkludere spesifikke paragrafer og rettsavgjørelser. 

Gjengivelse av redaksjonelle artikler om aktuelle saker under japansk lov

Med mål om å fremme samfunnsdebatten tillater japansk opphavsrett, under visse betingelser, gjengivelse av redaksjonelle artikler. Paragraf 39, første ledd i den japanske opphavsrettsloven tillater at redaksjonelle artikler om politiske, økonomiske eller sosiale aktuelle saker som er publisert i aviser eller magasiner, kan gjengis eller kringkastes i andre aviser eller magasiner.

For at denne bestemmelsen skal gjelde, må flere strenge krav oppfylles. For det første må det aktuelle verket være “publisert i en avis eller et magasin”. For det andre må innholdet være en “redaksjonell artikkel om politiske, økonomiske eller sosiale aktuelle saker”. Det er viktig å forstå definisjonen av “redaksjonell artikkel”. Dette refererer ikke til en ren rapportering av fakta eller forklarende artikler om aktuelle saker. Ifølge juridisk tolkning refererer “redaksjonell artikkel” til uttrykk som fremmer en nyhetsorganisasjons prinsipper og forslag, som en avisleder eller en magasins åpningskommentar.

I tillegg finnes det klare unntak fra denne bestemmelsen. Redaksjonelle artikler av akademisk natur er ekskludert fra denne unntaksbestemmelsen for å beskytte forfatterens faglige innsikt og økonomiske interesser. Det mest praktisk viktige er når den opprinnelige artikkelen har en merknad som forbyr gjengivelse, som “gjengivelse forbudt”. Selv om alle andre krav er oppfylt, er det ikke tillatt å gjengi uten tillatelse hvis en slik merknad finnes. Juridisk tolkning krever at dette forbudet må være knyttet til hver enkelt redaksjonell artikkel, og det er ikke tilstrekkelig at det er inkludert generelt, for eksempel på slutten av et magasin.

Strukturen i denne loven reflekterer den lovgivende hensikten om å prioritere sirkulasjonen av spesifikke meningsytringer som bør være gjenstand for samfunnsdebatt, med mindre opphavspersonen aktivt hevder sine rettigheter. Med andre ord, mens den tillater at slike meningsytringer kan bli materiale for offentlig debatt som standard, forbeholder den opphavspersonen retten til å nekte bruk gjennom en enkel prosedyre (forbud mot gjengivelse). Videre tillater paragraf 39, andre ledd i den japanske opphavsrettsloven at redaksjonelle artikler som er lovlig kringkastet, kan overføres offentlig ved bruk av mottaksutstyr (for eksempel å spille radiokringkasting i en butikk). Selv når slik bruk er tillatt, er det en plikt til å tydelig angi kilden.

Bruk av politiske taler og lignende

For å sikre fri flyt av informasjon, som er grunnlaget for et demokratisk samfunn, har den japanske opphavsrettsloven (Copyright Law of Japan) artikkel 40 spesielle bestemmelser for bruk av politiske taler og lignende. Denne artikkelen deler bruksområdet for taler i to nivåer, basert på graden av offentlighet.

Først og fremst, den bredeste bruken er tillatt for politiske taler og uttalelser som er gjort offentlig, samt offentlige uttalelser i rettsprosesser. Ifølge artikkel 40, paragraf 1 i den japanske opphavsrettsloven, kan disse talene og uttalelsene fritt brukes “uavhengig av metode”. Dette er basert på tanken om at svar i nasjonalforsamlingen eller argumenter i retten er offentlige goder som samfunnets medlemmer fritt skal kunne få tilgang til og vurdere. Det er imidlertid en viktig begrensning på denne brede bruken: det er ikke tillatt å redigere verk av samme opphavsperson for bruk i denne sammenhengen. Denne begrensningen er ment å forhindre at man samler taler fra en bestemt politiker eller advokat for å lage en ny opphavsrettsbeskyttet samling uten tillatelse for kommersiell bruk.

For det andre er det en mer begrenset bruk tillatt for offentlige taler og uttalelser som er gjort av nasjonale organer eller lokale offentlige enheter (som ikke faller inn under den første kategorien). Artikkel 40, paragraf 2 i den japanske opphavsrettsloven tillater bruk av disse talene og uttalelsene “når det anses som rettferdig for rapporteringsformål”, og de kan brukes i aviser, magasiner eller kringkasting. Denne bestemmelsen tar for eksempel hensyn til forklaringer gitt av tjenestemenn under pressekonferanser i departementene. Bruken her er begrenset til det spesifikke formålet med rapportering, i motsetning til politikeres taler.

På denne måten etablerer artikkel 40 i den japanske opphavsrettsloven klare forskjeller i friheten til å bruke taler basert på deres opprinnelse. Talene til politikere som er involvert i landets styring og uttalelser i retten for å oppnå rettferdighet, er gitt maksimal offentlighet og har ingen bruksbegrensninger. På den annen side er generelle taler i administrative organer ment å formidles til folket gjennom filteret av rapportering. Dette viser at loven nøye skiller mellom rollene til offentlige uttalelser i samfunnet.

Bruk av materiale for rapportering av aktuelle hendelser

For å rapportere nøyaktig om aktuelle hendelser, kan det være essensielt å bruke relaterte verk. For eksempel, når man rapporterer om et kunsttyveri, kan det være vanskelig å formidle alvoret i saken uten å bruke bilder av kunstverket. For å håndtere slike situasjoner, tillater Artikkel 41 i den japanske opphavsrettsloven (Japanese Copyright Law) at «i tilfeller av rapportering om aktuelle hendelser, kan verk som utgjør hendelsen, eller som er sett eller hørt i løpet av hendelsen, brukes innenfor grensene av det som er rettferdig i rapporteringsøyemed».

Tolkningen av denne artikkelen, spesielt omfanget av «rapportering» i den digitale tidsalderen, har blitt klargjort gjennom nylige rettsavgjørelser. Ved å se på to kontrasterende eksempler, blir anvendelsesområdet tydeligere.

Det første eksemplet er en sak hvor bruken ble ansett som lovlig «rapportering» (Tokyo District Court, 30. mars 2023 (2023)). I denne saken hevdet en fotograf at hans bilde ble brukt uten tillatelse på en nettside. Nettsiden rapporterte imidlertid om en annen opphavsrettslig tvist der nettopp dette bildet var gjenstand for striden. Retten anerkjente denne rettssaken som en «aktuell hendelse» av sosial betydning. Siden bildet var en kjernekomponent i hendelsen, ble bruken av det for å rapportere nøyaktig om saken ansett som nødvendig og innenfor «grensene av rettferdig bruk i rapporteringsøyemed». Denne avgjørelsen antyder at Artikkel 41 kan gjelde selv om brukeren ikke er en tradisjonell nyhetsorganisasjon, så lenge innholdet objektivt formidler en sosial hendelse, og dermed oppfyller funksjonen av «rapportering».

Det andre eksemplet er en sak hvor bruken ikke ble ansett som «rapportering» (Tokyo District Court, 28. februar 2023 (2023)). I denne saken ble et stillbilde fra en video postet på en persons private Instagram-konto brukt uten tillatelse som informasjon for en tannklinikk på Google Maps. Personen som postet bildet hevdet at det var ment å rapportere om et medisinsk problem, hvor tannlegen forlot en pasient under behandling. Retten avviste imidlertid dette kravet. Grunnen var at bildet alene ikke klargjorde når eller i hvilken sammenheng hendelsen fant sted, og det manglet nyhetsverdi. I tillegg ble postingen på Google Maps ikke ansett som en handling av «rapportering» som formidler informasjon til samfunnet.

Disse rettsavgjørelsene viser at anvendelsen av Artikkel 41 i den japanske opphavsrettsloven tendenserer til å vektlegge funksjonen av handlingen (om den objektivt rapporterer om en sosial hendelse) og måten den brukes på (som plattformens natur), fremfor brukerens status (enten det er en nyhetsorganisasjon eller en enkeltperson). Videre er det forbudt å bruke kopier laget under denne bestemmelsen til andre formål enn rapportering (for eksempel å kommersialisere og selge et fotografi brukt i rapportering), i henhold til Artikkel 49, paragraf 1, punkt 1 i den japanske opphavsrettsloven.

Reproduksjon i rettsprosedyrer og lignende i Japan

I Japan er det innført spesielle rettighetsbegrensninger i opphavsrettsloven for å sikre at utøvelsen av statens grunnleggende funksjoner, som rettsvesen, lovgivning og administrasjon, ikke hindres. Disse bestemmelsene er viktige mekanismer som tillater nødvendig bruk i offentlig interesse, samtidig som de balanserer opphavspersonens interesser.

Først og fremst tillater artikkel 41-2 i den japanske opphavsrettsloven reproduksjon av verk i rettsprosedyrer, så lenge det er ansett nødvendig for prosedyren. Dette gjelder for eksempel når et verk legges frem som bevis i en rettssak eller når tidligere teknisk litteratur kopieres i forbindelse med patentsøknadsprosessen. Med nylige lovendringer har det også blitt tillatt å overføre elektroniske filer, ikke bare kopiere, for å tilpasse seg digitaliseringen av retts- og administrative prosedyrer.

Deretter, når det gjelder bruk for lovgivnings- og administrative formål, fastsetter artikkel 42 i den japanske opphavsrettsloven at verk kan kopieres i den grad det er ansett nødvendig som “internt materiale for lovgivnings- eller administrative formål”. Et viktig punkt i denne bestemmelsen er at bruken er begrenset til “internt materiale”. Derfor er det ikke tillatt å offentliggjøre eller distribuere kopier laget under denne bestemmelsen til et bredt publikum.

Disse bestemmelsene for bruk i offentlig interesse har alle en viktig forbehold. Selv om formålet er legitimt, “hvis kopieringen av det aktuelle verket, gitt verkets art og formål samt antall og måte kopier er laget på, urimelig skader opphavspersonens interesser, gjelder ikke denne begrensningen”. Dette fungerer som en sikkerhetsventil i anvendelsen av rettighetsbegrensningene. For eksempel, hvis en administrativ enhet kopierer en hel kostbar undersøkelsesrapport for intern vurdering i stedet for å kopiere bare en del av den, kan dette anses som en handling som “urimelig skader opphavspersonens interesser” ved å ta bort salgsmuligheter i markedet. Denne bestemmelsen klargjør at selv om bruken er i offentlig interesse, vil rettighetsbegrensninger ikke bli anerkjent hvis det direkte konkurrerer med opphavspersonens marked og betydelig skader deres økonomiske interesser. Dette sikrer en balanse mellom den smidige utførelsen av statlige funksjoner og opphavspersonens legitime økonomiske interesser.

Bruk av oversettelser og bearbeidelser i henhold til ulike begrensningsbestemmelser

Når man benytter seg av åndsverk basert på de rettighetsbegrensende bestemmelsene vi har forklart til nå, hvor langt strekker tillatelsen seg for å oversette eller oppsummere disse verkene? Det er den japanske opphavsrettslovens artikkel 47-6 som definerer denne sekundære bruken. Denne bestemmelsen skaper ikke nye rettighetsbegrensninger, men klargjør hvilke typer sekundær bruk som er mulige når andre rettighetsbegrensende bestemmelser er anvendelige. 

Den japanske opphavsrettsloven skiller mellom to typer sekundær bruk: “oversettelser” og “bearbeidelser” (som inkluderer arrangement, transformasjon og bearbeidelse), og den skiller strengt mellom hva som er tillatt avhengig av formålet med den opprinnelige rettighetsbegrensningen.

For eksempel, i tilfeller der bruken er begrenset til et smalt område, som personlig bruk (under den japanske opphavsrettslovens artikkel 30) eller bruk i skoleundervisning (samme lov, artikkel 35), er det ikke bare tillatt å oversette verket, men også å arrangere, transformere eller bearbeide det.

På den annen side, i tilfeller av bruk med høy offentlig interesse som vi har forklart i denne artikkelen – det vil si reproduksjon av kommentarer om aktuelle hendelser (samme lov, artikkel 39), bruk av taler til nyhetsformål (samme lov, artikkel 40, paragraf 2), rapportering av aktuelle hendelser (samme lov, artikkel 41), og kopiering i rettslige og administrative prosedyrer (samme lov, artikkel 41-2 og 42) – er den tillatte sekundære bruken begrenset kun til “oversettelser”. I disse tilfellene er det ekstremt viktig å formidle innholdet i verket nøyaktig, og derfor er “bearbeidelser”, som endrer uttrykket av opphavspersonens tanker eller følelser, generelt ikke tillatt. Det antas at å opprettholde identiteten til det opprinnelige verket og sikre nøyaktighet er i tråd med hensikten med disse rettighetsbegrensende bestemmelsene. Det finnes imidlertid rettsavgjørelser som tillater nøye og troverdig oppsummering innenfor sitatets rammer, men dette er et område som krever forsiktig vurdering.

For å klargjøre dette forholdet, oppsummerer vi det i tabellen nedenfor.

Slik beskytter den japanske opphavsrettsloven integriteten til åndsverk som en viktig verdi, og inngripen i retten til å bearbeide et verk, som er bearbeidelsesretten, behandles mer forsiktig enn inngripen i oversettelsesretten. Dette systematiske regelverket reflekterer en finjustert balanse mellom rettferdig bruk og beskyttelse av opphavspersonens personlighetsrettigheter.

Oppsummering

Som vi har sett i denne artikkelen, har japansk opphavsrett ikke en altomfattende “fair use”-bestemmelse, men har i stedet mange spesifikke artikler som begrenser opphavsrettsinnehaverens rettigheter for visse formål som offentlig interesse og pressefrihet. Bestemmelsen om gjenbruk av redaksjonelle artikler om aktuelle saker (Artikkel 39) fremmer offentlig debatt, og bruk av politiske taler (Artikkel 40) sikrer demokratiske prosessers gjennomsiktighet. Videre stiller bestemmelsene om rapportering av aktuelle hendelser (Artikkel 41) spørsmål ved funksjonaliteten av handlingen som “rapportering” snarere enn brukerens status, og bruken i rettsprosedyrer (Artikkel 41-2, Artikkel 42) inkluderer en viktig balanseanordning som sier at det ikke skal “urettmessig skade opphavsrettsinnehaverens interesser”. I tillegg er sekundær bruk som følger med disse bruksområdene (Artikkel 43) underlagt detaljerte regler, som for eksempel at kun oversettelser er tillatt i samsvar med det opprinnelige formålet. Med den digitale teknologiens fremgang, er tolkningen av disse bestemmelsene alltid i endring, og det er avgjørende å følge med på de nyeste rettsavgjørelsene. For å forstå disse komplekse bestemmelsene nøyaktig og anvende dem korrekt i forretningsmiljøet, kreves det høy grad av spesialisert kunnskap.

Monolith Law Office har en rik historie med å tilby juridiske tjenester til et bredt spekter av innenlandske og internasjonale klienter i forbindelse med problemstillinger under japansk opphavsrett. Vårt firma har flere medarbeidere som er kvalifiserte utenlandske advokater og engelsktalende, noe som gjør det mulig å tilby nøyaktig støtte for bedrifter som driver internasjonal virksomhet for å forstå og overholde Japans komplekse lovsystem. Hvis du trenger rådgivning om temaene behandlet i denne artikkelen, eller juridisk rådgivning for en konkret sak, vennligst ta kontakt med vårt kontor.