Hvor går grensen for 'plagiat' av musikkmelodier? Forklaring av rettspraksis om reproduksjon og avledede verk i saken 'Dokomademo Ikou vs. Kinenju'

Problemet med “plagiat” av musikalske melodier er et komplekst område som står ved skjæringspunktet mellom kreativitet og opphavsrett. Spesielt den kjente rettsavgjørelsen i saken “Dokomademo Ikou vs. Kinenju” gir en bemerkelsesverdig presedens i tolkningen av reproduksjon og avledede verk.

I denne artikkelen vil vi forklare den japanske opphavsrettsloven og rettspraksis fra perspektivet om hvor musikk begynner å bli betraktet som “plagiat”. For de som er interessert i kreativ virksomhet og opphavsrettsbeskyttelse, vil dette temaet ha stor betydning.

Hva er “reproduksjon” og “derivatverk” i henhold til den japanske opphavsrettsloven

Reproduksjon refererer til å lage en kopi av det originale verket, eller å gjenskape det nøyaktig som originalen. I den japanske opphavsrettsloven,

Japansk opphavsrettslov (reproduksjonsrett)

Artikkel 21: Opphavspersonen har enerett til å reprodusere sitt verk.

Det er fastsatt at uten tillatelse fra opphavspersonen, vil reproduksjon av verket utgjøre et brudd på reproduksjonsretten. Når det gjelder musikk, omtales reproduksjon ofte som “plagiat” eller “kopiering”, og det skaper ofte oppstyr.

På den annen side, i henhold til den japanske opphavsrettsloven, er et arrangert musikkverk definert som et derivatverk, og det er tillatt å skape det hvis man har fått tillatelse fra opphavspersonen.

Japansk opphavsrettslov Artikkel 27 (rett til oversettelse, tilpasning, etc.)

Opphavspersonen har enerett til å oversette, arrangere, modifisere, dramatisere, filmatisere eller på annen måte tilpasse sitt verk.

Vi vil forklare reproduksjon og derivatverk ved å bruke en rettssak som ble en stor sak som eksempel på arrangering.

“Dokomademo Ikou vs Kinenju-saken”

Denne rettssaken involverer komponisten av “Dokomademo Ikou” (1966), Asei Kobayashi, og rettighetshaveren av samme verk, Kanai Music Publishing, som saksøkte komponisten av “Kinenju” (1992), Katsuhisa Hattori. Saksøkerne hevdet at “Kinenju” var en kopi av “Dokomademo Ikou”. Kobayashi krevde erstatning for brudd på retten til navngivelse og retten til å beskytte verkets integritet, mens Kanai Music Publishing krevde erstatning for brudd på reproduksjonsretten. På den annen side hevdet saksøkte Hattori at “Kinenju” var et eget verk og motsøkte for å få bekreftet sin opphavsrett til “Kinenju”.

Relaterte artikler: Risiko for krenkelse av immaterielle rettigheter som patenter, varemerker og opphavsrett, og tiltak mot dette[ja]

Relaterte artikler: Forklaring av ærekrenkelsessøksmål og prosessen for motsøksmål[ja]

Førsteinstansens avgjørelse: Saksøkers krav avvist

Saksøker hevdet at omtrent 72 % av begge sangene består av identiske toner, og de resterende tonene kan sameksistere på samme harmoniske grunnlag. Med enkle arrangementsteknikker kan man variere dem umiddelbart, og derfor har melodiene i begge sangene en identitet.

Videre hevdet saksøker at “Dokomademo Ikou” har blitt arrangert mange ganger, er inkludert i lærebøker, og har blitt utgitt i mange plater, CD-er og publikasjoner. Den er så kjent at det er umulig for noen å ikke kjenne til den. Derfor kunne ikke saksøkte være uvitende om sangen, og “Kinenju” er en kopi basert på “Dokomademo Ikou”.

På den annen side hevdet saksøkte at melodiene i de ulike delene av sangene gir lytteren en vesentlig forskjellig opplevelse. Det er ingen identitet i form eller harmoni, og de ulike delene av “Dokomademo Ikou” består av en rekke idiomatiske musikalske fraser som er felles med tidligere amerikanske sanger og russiske folkesanger. Derfor er det stor sannsynlighet for at lignende fraser kan oppstå tilfeldig, selv uten kjennskap til “Dokomademo Ikou”.

Tokyo tingrett vurderte at når man skal avgjøre identiteten mellom de to sangene, bør man først og fremst vurdere melodienes identitet, men også ta hensyn til andre elementer etter behov. Retten sammenlignet de to sangene frase for frase og konkluderte med at selv om noen fraser er betydelig like, kan man ikke si at det er identitet i hver enkelt frase.

De to sangene har ikke identitet i melodien, som er det viktigste elementet i sammenligningen. Selv om de deler den grunnleggende harmoniske strukturen, er de konkrete harmoniene forskjellige, og også takten er forskjellig. Derfor er det unødvendig å vurdere andre punkter, og “Kinenju” kan ikke anses som en kopi av “Dokomademo Ikou”.

Tokyo tingretts dom av 18. februar 2000

Retten avviste dermed Kobayashis krav og anerkjente Hattoris opphavsrett til “Kinenju”.

Kobayashi anket denne avgjørelsen til Tokyo høyesterett.

Ankeinstansens avgjørelse: Godkjenner saksøkerens krav

Ankeren, herr Kobayashi og andre, trakk tilbake påstanden om brudd på reproduksjonsretten i ankeinstansen. De hevdet at “Minnetre” er et sekundært verk som definert i artikkel 2, paragraf 1, punkt 11 i den japanske opphavsrettsloven (著作権法), og påsto brudd på arrangørretten.

Den japanske opphavsrettsloven, artikkel 2, paragraf 1, punkt 11

Sekundært verk: Et verk som er skapt ved å oversette, arrangere, modifisere, dramatisere, filmatisere eller på annen måte tilpasse et eksisterende verk.

Derfor, siden det ikke handler om “reproduksjon” men om “arrangement”, er det ikke hensiktsmessig å sammenligne fraser for å avgjøre identitet. Selv om den japanske opphavsrettsloven ikke spesifikt definerer “arrangement” av musikkverk, er det en felles forståelse for “tilpasning” av språklige verk:

(Tilpasning er) handlingen med å skape et nytt verk som uttrykker nye tanker eller følelser kreativt, ved å basere seg på et eksisterende verk og samtidig opprettholde de essensielle uttrykksmessige egenskapene til det eksisterende verket, slik at de som møter det nye verket direkte kan oppfatte de essensielle uttrykksmessige egenskapene til det eksisterende verket.

Japansk Høyesterett, dom av 28. juni 2001

Retten fulgte denne presedensen og definerte “arrangement” som handlingen med å skape et nytt musikkverk ved å basere seg på et eksisterende musikkverk, samtidig som man opprettholder de essensielle uttrykksmessige egenskapene til det eksisterende verket, og legger til modifikasjoner, tillegg eller endringer i den konkrete uttrykksformen, slik at de som møter det nye verket kan direkte oppfatte de essensielle uttrykksmessige egenskapene til det originale verket.

Deretter vurderte retten identiteten mellom de to verkene,

“Minnetre” er skapt ved å basere seg på det eksisterende musikkverket “La oss gå hvor som helst”, samtidig som man opprettholder de essensielle uttrykksmessige egenskapene til det eksisterende verket, og legger til modifikasjoner, tillegg eller endringer i den konkrete uttrykksformen, slik at de som møter “Minnetre” kan direkte oppfatte de essensielle uttrykksmessige egenskapene til “La oss gå hvor som helst”. Derfor er handlingen med å komponere “Minnetre” en arrangering av “La oss gå hvor som helst” i henhold til den japanske opphavsrettsloven, og i dette tilfellet, hvor det er klart at ankerens tillatelse fra Kanai Music Publishing ikke ble innhentet, utgjør handlingen et brudd på ankerens arrangørrett.

Tokyo Høyesterett, dom av 6. september 2002

Retten konkluderte med at “Minnetre” er et sekundært verk av “La oss gå hvor som helst”, og at Hattori brøt rettighetene til den opprinnelige opphavsmannen, som har samme type rettigheter som den sekundære opphavsmannen.

Videre, handlingen med å komponere “Minnetre” i strid med Kobayashis ønsker utgjorde et brudd på retten til å opprettholde integriteten, og publiseringen av “Minnetre” som sitt eget verk utgjorde et brudd på retten til navngivelse. Retten påla Hattori å betale 5 millioner yen i erstatning for ikke-økonomisk skade, 1 million yen i advokathonorarer, totalt 6 millioner yen i erstatning til Kobayashi, og 3,390,412 yen i erstatning til Kanai Music Publishing.

Hattori anket til den japanske Høyesterett, men anken ble avvist (11. mars 2003), og dommen ble endelig.

Oppsummering: Rådfør deg med en advokat om opphavsrett

Ved skapende arbeid, spesielt når det finnes et originalt verk som grunnlag, er det viktig å være ekstra oppmerksom. Det er ikke bare en enkel krenkelse av reproduksjonsrettigheter som kan være et problem, men også om verket utgjør et “avledet verk”. Dette avhenger av graden av modifikasjon eller tilpasning av det originale verket. Grensen er ofte svært fin, og for å unngå juridiske risikoer, er det ofte nødvendig med en bekreftelse fra et profesjonelt perspektiv. For bedrifter anbefales det sterkt å få en juridisk gjennomgang av en advokat som en del av risikostyringen.

Veiledning om tiltak fra vårt firma

Monolith Advokatfirma er et advokatfirma med høy ekspertise innen IT, spesielt internett og jus. Når det gjelder opphavsrettsspørsmål, kreves det svært spesialiserte vurderinger. Vårt firma utarbeider og gjennomgår kontrakter for en rekke saker, fra børsnoterte selskaper til oppstartsbedrifter. Hvis du har problemer med opphavsrett, vennligst se artikkelen nedenfor.

Monolith Advokatfirmas fagområder: IT- og immaterialrettslige tjenester for ulike selskaper[ja]