Muligheten for brudd på opphavsretten i driften av en spillbar
Økningen av spillbarer og juridiske risikoer
De siste årene har det vært en økning i antall “spillbarer”, hvor kunder kan nyte mat og drikke mens de spiller konsollspill mot hverandre.
Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på problemer knyttet til brudd på opphavsretten når man driver en spillbar.
Visning av spill på store skjermer i spillbarer kan bidra til ytterligere spredning og utvikling av spill, og fra et e-sportsperspektiv kan det være nødvendig å vurdere å etablere et juridisk miljø som tillater disse aktivitetene på en lovlig måte i fremtiden.
Likevel er det avgjørende å være oppmerksom på juridiske risikoer, spesielt de som er knyttet til brudd på opphavsretten, og å iverksette passende tiltak når man driver en spillbar.
Forholdet mellom visningsrettigheter i den japanske opphavsrettsloven og spillbarer
I juni Heisei 30 (2018) oppstod det en hendelse i Kyoto og Kobe der eiere av spillbarer ble arrestert for mistanke om brudd på den japanske opphavsrettsloven (artikkel fra Asahi Shimbun datert 2. august Heisei 30 (2018) “Første razzia mot spillbarer – hva er visningsrettigheter?”).
I denne saken ble handlingen med å vise spillskjermbilder fra konsollspill på TV-skjermer ansett som et brudd på visningsrettighetene som er regulert i artikkel 22-2 i den japanske opphavsrettsloven.
Visningsrettigheter refererer til retten til å offentlig vise et verk, det vil si retten til å projisere et verk på en skjerm eller display for å vise eller spille det for en ubestemt eller bestemt stor gruppe mennesker.
Selv om det finnes ulike synspunkter på spill som opphavsrettsbeskyttede verk, har en høyesterettsdom i saken om salg av brukte spillprogrammer (nevnt senere som saken om salg av brukte spillprogrammer) anerkjent at visse spill faller inn under kategorien “filmverk”. Dermed anses det at beskyttelse som filmverk gjelder for et visst omfang av spill.
I en slik situasjon, hvis en spillbar viser spill på en skjerm eller stor skjerm, og gir et miljø der flere kunder i lokalet kan se samtidig, må det sies at risikoen for å bli anklaget for brudd på visningsrettighetene er høy.
På den annen side, hvis spill spilles i individuelle båser der kun spilleren kan se skjermen, og det ikke er visning for en ubestemt gruppe mennesker, anses risikoen for brudd på visningsrettighetene som relativt lav.
Det er rom for diskusjon om hvorvidt unntaksbestemmelsen i artikkel 38, tredje ledd, i den japanske opphavsrettsloven, som gjelder for TV-sendinger, kan anvendes på spillskjermbilder. Men ifølge den rådende oppfatningen i gjeldende lov, faller ikke spill inn under kategorien kringkastede verk, og derfor er anvendelsen av denne unntaksbestemmelsen vanskelig.
Videre, selv om brudd på visningsrettighetene ikke skulle bli etablert, kan det ikke utelukkes at spillbaren kan bli underlagt reguleringer i henhold til den japanske loven om underholdningssteder eller loven om regulering av virksomheter som påvirker offentlig moral.
I tillegg, siden mange spillutviklingsselskaper forbyr kommersiell bruk av spillprogramvare, kan det oppstå kontraktsbrudd hvis spillprogramvare brukes av kunder uten å inngå lisensavtaler.
