Hva er saken om bruken av opphavsrettsavgifter mellom musikkskoler og JASRAC? En forklaring fra første instans til Høyesterettsdommen

Musikkskoleoperatørene som er saksøkere (249 medlemsorganisasjoner av “Foreningen for å beskytte musikkutdanning”) har anlagt sak mot JASRAC (Japanese Society for Rights of Authors, Composers and Publishers) og hevder at det er urimelig å kreve opphavsrettsavgifter for musikkfremføringer i leksjoner ved deres musikkskoler. De søker en bekreftelse på at JASRAC ikke har krav på slike avgifter.

I denne artikkelen vil vi forklare hva som ble ansett som problematisk og omstridt i opphavsrettsavgiftssaken mellom musikkskolene og JASRAC, fra første instans til høyesterett.

Musikkskoler vs. JASRAC-rettssakens forløp

Bakgrunnen for rettssaken var at JASRAC bestemte seg for å begynne å kreve inn bruksavgifter fra musikkskoler og sangskoler for fremføring av de verkene de forvalter, fra 1. januar Heisei 2018 (2018). Den 7. juni 2017 (Heisei 2017), meldte de inn bruksavgiftsreglene for “fremføring i musikkskoler” til direktøren for det japanske Kulturdepartementet.

Som svar på dette, gikk musikkskoleoperatører til sak mot JASRAC for å få bekreftet at de ikke hadde noen betalingsplikt for opphavsrettsavgifter.

De omstridte punktene i denne saken var følgende seks:

• Stridspunkt 1: Om saksøkerne har en interesse i å få bekreftet sitt krav
• Stridspunkt 2: Om fremføringer i musikkskoler er rettet mot “allmennheten”
• Stridspunkt 3: Om fremføringer i musikkskoler har som formål å “la folk høre”
• Stridspunkt 4: Om fremføringsretten gjelder for fremføringer på inntil to takter i musikkskoler
• Stridspunkt 5: Om fremføringsretten er oppbrukt
• Stridspunkt 6: Om det finnes noen grunnlag for å unnta avspilling av innspilte verk fra å være ulovlig
• Stridspunkt 7: Om det foreligger misbruk av rettigheter

Første instansens avgjørelse: Avvisning av saksøkerens (musikkskoleoperatørens) krav

Tokyo tingrett, som var første instans, avviste saksøkerens krav av følgende grunner (dom av 28. februar 2020).

Stridspunkt 1 (om saksøkerne har en interesse i bekreftelse) dreier seg om hvorvidt saksøkerne, som inkluderte “individuelle skoler”, har en interesse i bekreftelse. Retten anerkjente dette.

Stridspunkt 2 og 3 gjelder spørsmålet om hvorvidt fremføringer i musikkskoler er underlagt opphavsrett.

Japansk opphavsrettslov § 22 fastsetter at “opphavsmannen har enerett til å fremføre sitt verk med det formål å vise eller la det høres direkte for allmennheten”, og brudd på denne fremføringsretten utgjør et brudd på opphavsretten. Her refererer “allmennheten” generelt til “ubestemte eller mange personer”.

Stridspunkt 2 (om fremføringer i musikkskoler er rettet mot “allmennheten”) dreier seg om hvorvidt “musikkskoleoperatører” er fremføringssubjekter med det formål å vise eller la det høres direkte for allmennheten, som definert i japansk opphavsrettslov § 22. Musikkskoleoperatørene hevdet at JASRAC ikke har krav på bruk av musikkverkene de forvalter mot “musikkskoleoperatører”.

Hvis fremføringssubjektet er “lærere” eller “elever” selv, vil det ikke være nødvendig å diskutere dette punktet, og det vil ikke være noe brudd på opphavsretten fra “musikkskoleoperatørenes” side. Men retten avviste dette ved å anvende “karaoke-doktrinen” fra Club Cats Eye-dommen (Høyesterettsdom av 15. mars 1988).

I denne saken hadde eieren av en bar kalt “Club Cats Eye” installert et karaokesystem i lokalet og lot gjester og vertinner synge. JASRAC krevde erstatning for brudd på fremføringsretten.

Høyesterett fastslo at når en eier av en bar installerer et karaokesystem og oppfordrer gjester til å synge, og gjestene synger foran andre gjester for å skape en atmosfære og tiltrekke seg kunder, er eieren ansvarlig for brudd på fremføringsretten som fremføringssubjekt.

Tokyo tingrett konkluderte, basert på denne “karaoke-doktrinen”, at fremføringssubjektet er “musikkskoleoperatørene” og at elevene, uavhengig av antall, utgjør “ubestemte” personer og dermed “allmennheten” fra musikkskoleoperatørenes perspektiv.

Stridspunkt 3 (om fremføringer i musikkskoler har som formål å la det høres) dreier seg om at leksjoner i musikkskoler innebærer at lærere eller lydopptak fremfører musikk for å la elevene høre oppgaveverkene, og at elevene fremfører disse verkene for lærerne. Retten konkluderte med at fremføringene av lærere eller lydopptak har som formål å la elevene, som utgjør allmennheten, høre musikken.

Stridspunkt 4 (om fremføringsretten gjelder for fremføringer på mindre enn to takter) dreier seg om at formålet med fremføringer i musikkskoler er å lære fremføringsteknikker, og at dette ikke kan oppnås uten å gjenskape uttrykket av tanker eller følelser i musikkverkene. Retten konkluderte med at det ikke er mulig å anta at bare deler uten opphavsrettslig beskyttelse blir gjentatt i leksjoner, og at selv om fremføringer skjer i enheter på to takter, er det vanlig å spille sammenhengende fraser. Derfor konkluderte retten med at brudd på fremføringsretten oppstår uavhengig av antall takter som fremføres.

Stridspunkt 5 (om uttømming av fremføringsretten) dreier seg om at uttømming betyr at en rettighet er brukt opp og forsvinner. Dette er et generelt problem innen immaterielle rettigheter. Når produkter eller kopier som er lovlig produsert eller laget, først er satt i omløp, gjelder ikke lenger patentrettigheter eller overføringsrettigheter for videre overdragelse. Retten konkluderte med at vederlaget for noter og minus-one-lydopptak (opptak uten partiet for instrumentet som eleven spiller) i lærebøker er vederlag for utøvelse av reproduksjonsretten, mens vederlaget for bruk i leksjoner i musikkskoler er vederlag for utøvelse av fremføringsretten. Siden disse er forskjellige rettigheter, kan ikke fremføringsretten uttømmes.

Stridspunkt 6 (om det finnes grunner til å unnta ulovligheten av avspilling av lydopptak) dreier seg om at avspilling av lydopptak av musikkverk i musikkskoler ikke unntar ulovligheten av brudd på fremføringsretten, ifølge retten.

Stridspunkt 7 (om misbruk av rettigheter) dreier seg om at JASRACs innkreving av vederlag for bruk av musikkverk i musikkskoler ikke utgjør misbruk av rettigheter, ifølge retten.

Dermed ble alle stridspunkter avvist, og saksøkerens krav ble avvist. Saksøkeren anket denne avgjørelsen.

2. instansens avgjørelse: Delvis revisjon av 1. instansens dom

Den japanske Høyesterett for immaterielle rettigheter, som er ankeinstansen, reviderte delvis 1. instansens dom som hadde gitt fullstendig tap for virksomheten, og bestemte at “kravet om brukshonorar for elevenes fremføringer ikke kan godtas” (dom av 18. mars 2021).

Den japanske Høyesterett for immaterielle rettigheter fastslo også at hovedaktøren for fremføringer i musikkskoler er virksomheten når det gjelder lærernes fremføringer, og at disse fremføringene utføres med formål om å “la publikum høre”, hvor publikum er elevene. Men når det gjelder elevenes fremføringer, ble det bestemt at disse utføres for å motta undervisning i musikk og fremføringsteknikker i henhold til undervisningskontrakten, og at hovedaktøren for elevenes fremføringer er elevene selv. Videre ble det bestemt at:

Hovedaktøren for elevenes fremføringer i musikkskoler er elevene selv, og derfor, uten å vurdere andre punkter, kan ikke appellantene holdes ansvarlige overfor ankemotparten for erstatningskrav eller tilbakebetaling av uberettiget vinning basert på brudd på fremføringsretten (elevenes fremføringer utføres med formål om å la læreren høre, i henhold til undervisningskontrakten, og kan derfor ikke anses som utført med formål om å “la publikum høre”, og det er ingen grunnlag for å fastslå brudd på fremføringsretten for elevene).

Den japanske Høyesterett for immaterielle rettigheter, dom av 18. mars 2021

Dette er resultatet av en analyse som skiller mellom “essensen av lærernes fremføringer” og “essensen av elevenes fremføringer”.

Den japanske Høyesterett for immaterielle rettigheter fastslo at hovedaktøren for elevenes fremføringer er elevene selv, og at fremføringene utføres med formål om å la læreren høre, og ikke “publikum”. Videre ble det bestemt at elevenes fremføringer utelukkende er rettet mot læreren for å motta veiledning, og ikke mot andre elever. Likevel ble det satt betingelser for at kravene ikke skulle gjelde, som at leksjonene skulle utføres av læreren med maksimalt ti elever, og at det ikke skulle spilles av innspilte sanger.

I 1. instans ble Club Cats Eye-saken brukt som referanse for å likestille elevenes fremføringer med virksomhetens fremføringer, men i ankeinstansen ble Rokuraku II-saken (dom av 20. januar 2011 fra den japanske Høyesterett) brukt som referanse.

Rokuraku II-saken omhandlet hvorvidt en tjeneste som gjorde det mulig for brukere å se TV-programmer sendt i Japan ved å installere en av to harddiskopptakere (“Rokuraku II”) i Japan (hovedenheten) og leie eller overføre den andre enheten (underordnede enhet) til brukere, var ulovlig og om det utgjorde brudd på kopiretten.

I Rokuraku II-saken avsa den japanske distriktsdomstolen en dom om at tjenesten var ulovlig, mens den japanske Høyesterett for immaterielle rettigheter avsa en motsatt dom om at tjenesten ikke var ulovlig. Den japanske Høyesterett opphevet imidlertid dommen fra den japanske Høyesterett for immaterielle rettigheter og sendte saken tilbake til den.

I denne saken var det ingen uenighet om at kopiering ble utført av hovedenheten, men stridsspørsmålet var om hovedaktøren for kopieringen var tjenesteleverandøren eller brukeren.

Den japanske Høyesterett fastslo at tjenesteleverandøren ikke bare tilrettela for kopiering, men også utførte viktige handlinger under sin kontroll og ledelse, som å motta sendinger og legge inn informasjon om TV-programmer i kopieringsutstyret. Uten disse handlingene fra tjenesteleverandøren ville det vært umulig for brukerne å kopiere TV-programmene, selv om de ga instruksjoner om opptak. Derfor ble tjenesteleverandøren ansett som hovedaktøren for kopieringen.

Elevenes fremføringer i musikkskoler ble dermed likestilt med tjenesteleverandøren i Rokuraku-saken, som utførte viktige handlinger for å muliggjøre kopiering ved bruk av kopieringsutstyr.

Høyesteretts avgjørelse: Støtter andre instans

Den 24. oktober 2022 (Reiwa 4) støttet Høyesterett andre instans og avgjorde at musikklærere i musikkundervisning har betalingsplikt for bruk av musikk, mens elever ikke har betalingsplikt for sine fremføringer.

Elevenes fremføringer i musikkundervisning skjer med det formål å lære og forbedre sine ferdigheter gjennom instruksjon fra læreren. Å spille oppgaver er kun et middel for dette formålet. Elevenes fremføringer er uavhengige av lærerens handlinger og har en viktig betydning i denne sammenhengen. Selv om læreren akkompagnerer eller spiller av innspillinger, er dette kun for å støtte elevenes fremføringer.

Første avdeling, dom av 24. oktober 2022 (Reiwa 4)

Domstolen fastslo også at undervisningsavgiften fra elevene er betaling for instruksjon i musikkferdigheter, ikke for selve fremføringen av oppgavene.

Med disse forholdene i betraktning, konkluderte domstolen med at “musikkundervisningen ikke kan anses som bruk av de aktuelle opphavsrettsbeskyttede verkene av de saksøkte (musikkundervisningsinstitusjonene).”

Med andre ord, når kun elevene fremfører og læreren ikke spiller, er det ingen betalingsplikt for bruk av musikk.

Selvfølgelig er det i praksis usannsynlig at læreren aldri spiller i musikkundervisningen, men vanligvis spiller elevene mer enn læreren. Dette kan påvirke størrelsen på bruksavgiften.

Referanse: Foreningen for beskyttelse av musikkutdanning｜Høyesterettsdom avsagt (uttalelse og dom)[ja]

Oppsummering: Rådfør deg med en advokat om opphavsrett

Høyesteretts dom i saken mellom musikkskoler og JASRAC er nå endelig, og det er fastslått at elever ikke er forpliktet til å betale bruksavgift for sine fremføringer. Fremover kan det bli forhandlinger mellom JASRAC og musikkskoleoperatører om blant annet reduksjon av bruksavgifter.

JASRAC krever også bruksavgift for fremføringer i musikkurs på kulturhus. Hvis Høyesterett tolker dette på samme måte, vil det bety at kulturhusoperatører ikke er ansvarlige for elevenes fremføringer, og bruksavgiftene kan bli revidert.

Veiledning om tiltak fra vårt firma

Monolith Advokatfirma er et advokatfirma med høy ekspertise innen IT, spesielt internett og jus. I de senere år har immaterielle rettigheter, spesielt opphavsrett, fått økt oppmerksomhet, og behovet for juridisk kontroll øker stadig. Vårt firma tilbyr løsninger relatert til immaterielle rettigheter. Detaljer er beskrevet i artikkelen nedenfor.

Monolith Advokatfirmas fagområder: IT- og immaterialrett for ulike selskaper[ja]