Ansvar overfor tredjeparter for styremedlemmer i japansk selskapsrett: En gjennomgang av selskapslovens §429 og viktige rettsavgjørelser

I Japans forretningsaktiviteter spiller styremedlemmer en sentral rolle i ledelsen, og deres utførelse av plikter innebærer et bredt spekter av ansvar. For å sikre sunn bedriftsstyring og beskyttelse av interessenter, pålegger den japanske selskapsloven strenge plikter på styremedlemmer. Spesielt er artikkel 429 i den japanske selskapsloven, som definerer ansvaret til styremedlemmer når deres handlinger forårsaker skade på tredjeparter, en svært viktig bestemmelse for eksterne interessenter rundt selskapet. Denne bestemmelsen indikerer at styremedlemmer kan holdes personlig ansvarlig for erstatning hvis deres forsømmelse av plikter overfor selskapet resulterer i skade på tredjeparter.

I denne artikkelen vil vi forklare det juridiske grunnlaget, formålet og ansvarskravene i artikkel 429 under japansk selskapsrett. Vi vil også introdusere viktige rettsavgjørelser som har formet tolkningen og anvendelsen av denne bestemmelsen, og vurdere dens juridiske betydning og praktiske innvirkning. Artikkelen tar sikte på å hjelpe utenlandske lesere, spesielt engelsktalende som lærer japansk, med å forstå dette komplekse, men essensielle, rettssystemet. Å forstå det juridiske rammeverket for rettsmidler mot skader forårsaket av styremedlemmers upassende handlinger er avgjørende for risikovurdering og passende juridiske tiltak ved handel eller investeringer med japanske selskaper.

Den juridiske grunnlaget og formålet med artikkel 429 i den japanske selskapsloven

Bestemmelsene i artikkel 429 og de berørte personene

Artikkel 429 (1) i den japanske selskapsloven fastsetter at “når en direktør eller lignende har handlet med ondskapsfull hensikt eller grov uaktsomhet i utførelsen av sine plikter, skal vedkommende være ansvarlig for å erstatte skaden som er påført tredjeparter” . Her inkluderer “direktør eller lignende” styremedlemmer, utøvende offiserer, revisorer, regnskapsrådgivere og regnskapsrevisorer .  

Paragraf 2 i samme artikkel fastsetter at direktører og lignende er ansvarlige med mindre de kan bevise at de ikke har forsømt sin oppmerksomhet i forbindelse med spesifikke handlinger som falske varsler, oppføringer, registreringer eller kunngjøringer . Dette reflekterer lovgiverens sterke krav til nøyaktighet i informasjonsutlevering og styrker beskyttelsen av tredjeparter ved å øke bevisbyrden for direktører og lignende .  

Naturen som “spesiell lovbestemt ansvar” og hensikten med tredjepartsbeskyttelse

Ansvaret for direktører og lignende i henhold til artikkel 429 i selskapsloven tolkes av rettspraksis og doktrine som “spesiell lovbestemt ansvar” . Dette er et ansvar som selskapsloven spesielt har fastsatt for å beskytte tredjeparter, og som er forskjellig fra pliktforsømmelse overfor selskapet (selskapsloven artikkel 423) .  

Formålet med denne bestemmelsen er å forhindre at tredjeparter, som kreditorer, lider uforutsette skader på grunn av styremedlemmers forsømmelse av sine plikter, spesielt i tilfeller der selskapet mangler finansielle ressurser . Med tanke på at styremedlemmers utførelse av sine plikter er avhengig av aksjeselskapets aktiviteter, som har en viktig posisjon i økonomi og samfunn, reflekterer lovgiverens intensjon om å prioritere tredjepartsbeskyttelse tydelig i dette spesielle lovbestemte ansvaret .  

Forholdet til ansvar for ulovlige handlinger i henhold til sivilretten

Ansvaret i henhold til artikkel 429 i selskapsloven utelukker ikke anvendelsen av ansvar for ulovlige handlinger i henhold til artikkel 709 i den japanske sivilloven . Tredjeparter kan også forfølge ansvar for ulovlige handlinger hvis de oppfyller kravene i sivilretten. Imidlertid tolkes artikkel 429 i selskapsloven slik at det er tilstrekkelig å bevise “ondskapsfull hensikt eller grov uaktsomhet” i forbindelse med direktørers eller lignendes forsømmelse av plikter overfor selskapet, noe som reduserer bevisbyrden sammenlignet med sivilretten og gir en fordelaktig side for tredjeparter .  

Krav til styremedlemmers og lignendes ansvar for erstatning overfor tredjeparter under japansk selskapsrett

For at styremedlemmer og lignende skal bære ansvar i henhold til artikkel 429 i den japanske selskapsloven, må følgende krav være oppfylt.

Eksistensen av pliktforsømmelse

Det første kravet er at det har forekommet en ‘pliktforsømmelse’ i utførelsen av deres oppgaver. Direktører har en ‘aktsomhetsplikt’ som innebærer å utføre sine oppgaver med omsorg som en god forvalter (artikkel 644 i den japanske sivilloven, artikkel 330 i den japanske selskapsloven), og en ‘lojalitetsplikt’ som innebærer å utføre sine oppgaver trofast til fordel for selskapet (artikkel 355 i den japanske selskapsloven). Brud på disse pliktene eller lovovertredelser regnes som pliktforsømmelse.

Når det gjelder forretningsbeslutninger, gjelder ‘forretningsdomsprinsippet’, som betyr at selv om det oppstår skade som et resultat, kan det unntaksvis ikke anses som pliktforsømmelse hvis beslutningsprosessen og innholdet er rasjonelt.

Ondsinnet intensjon eller grov uaktsomhet

Det andre kravet til ansvar er at styremedlemmet eller lignende har handlet med ‘ondsinnet intensjon’ eller ‘grov uaktsomhet’.

‘Ondsinnet intensjon’ refererer til en tilstand der vedkommende var klar over pliktforsømmelsen, mens ‘grov uaktsomhet’ viser til betydelig uoppmerksomhet eller ekstremt uforsiktig oppførsel. I en dom avsagt av Tokyo distriktsrett den 25. april 1995 (golfbane-rekonstruksjonssaken) ble direktørenes handlinger, som gikk frem med et prosjekt uten tilstrekkelig undersøkelse og førte til konkurs, ansett som ‘grov uaktsomhet’. Dette viser til det høye nivået av aktsomhet som kreves av direktører i store prosjekter.

Skade påført en tredjepart og en adekvat årsakssammenheng

Det tredje kravet er at ‘en tredjepart har lidt skade’ som følge av styremedlemmets eller lignendes pliktforsømmelse, og at det er en ‘adekvat årsakssammenheng’ mellom pliktforsømmelsen og skaden.

‘Tredjepart’ refererer til enhver annen enn selskapet og de ansvarlige styremedlemmene eller lignende. Skaden kan inkludere ‘direkte skade’ som styremedlemmets handlinger påfører tredjeparten direkte (for eksempel svindelaktig markedsføring), og ‘indirekte skade’ som oppstår gjennom selskapets skade (for eksempel umulighet av å kreve inn gjeld på grunn av konkurs). En dom fra Japans høyesterett den 26. november 1969 klargjorde at artikkel 429 i den japanske selskapsloven omfatter både direkte og indirekte skader.

Aksjonærer regnes også generelt som ‘tredjeparter’, men direkte krav på indirekte skader (for eksempel fall i aksjekurs) har vært gjenstand for rettslig debatt. I tilfellet med børsnoterte selskaper, har en dom fra Tokyo høyere rett den 18. januar 2005 (Snow Brand Food-saken) etablert at aksjonærrepresentasjonssøksmål er det grunnleggende prinsippet for rettsmidler. Imidlertid, som i en dom fra Fukuoka distriktsrett den 28. oktober 1987, kan det være rom for direkte krav fra aksjonærer under ‘spesielle omstendigheter’ der aksjonærrepresentasjonssøksmål ikke er effektivt i lukkede selskaper. I en dom fra Japans høyesterett den 9. september 1997 (fordelaktig utstedelsessak) ble styremedlemmenes ansvar anerkjent i henhold til artikkel 429 i den japanske selskapsloven for aksjonærenes skade forårsaket av en urettferdig aksjeutstedelse.

Omfanget av ansvar og solidaransvar for ledende ansatte i Japan

I henhold til artikkel 429 i den japanske selskapsloven, omfatter ansvaret et bredt spekter av ledende ansatte, basert ikke bare på deres formelle posisjon, men også på deres faktiske utøvelse av arbeidsoppgaver og kontroll.

• Utførende direktører: De vil være ansvarlige hvis det foreligger ondsinnethet eller grov uaktsomhet i utførelsen av deres oppgaver.
• Ikke-utførende direktører: De har en plikt til å overvåke utførelsen av andre direktørers oppgaver og kan være ansvarlige hvis det foreligger forsømmelse.
• Nominelle direktører: Selv om de formelt er utnevnt og ikke faktisk deltar i ledelsen av selskapet, kan de være ansvarlige hvis de uttrykkelig har samtykket til falske registreringer, i henhold til en analog anvendelse av artikkel 908 (2) i den japanske selskapsloven.
• De facto direktører: Selv uten formell utnevnelse eller registrering, kan de som faktisk har ledet selskapets drift, være ansvarlige i henhold til en analog anvendelse av artikkel 429 i den japanske selskapsloven.

Når flere ledende ansatte er ansvarlige for samme skade, vil de i henhold til artikkel 430 i den japanske selskapsloven ha “solidaransvar”. Dette betyr at en tredjepart kan kreve full erstatning fra hvilken som helst enkelt person, noe som øker sikkerheten for tredjeparts erstatningskrav.

Tolkning av viktige rettsavgjørelser

Tolkningen av artikkel 429 i den japanske selskapsloven har blitt konkretisert gjennom følgende viktige rettsavgjørelser.

Høyesteretts vurdering av den juridiske naturen og omfanget av skade etter Japans selskapslov artikkel 429

Høyesteretts plenumskjennelse den 26. november 1969 (Showa 44) ga en svært viktig avgjørelse om den juridiske naturen og omfanget av skade i henhold til artikkel 429 i Japans selskapslov (tidligere handelslov artikkel 266-3). Dommen la til grunn at selv om styremedlemmer har et agentforhold til selskapet og skylder selskapet en plikt til forsvarlig omsorg og lojalitet, har de ikke automatisk et ansvar for å kompensere for skader påført tredjeparter ved brudd på disse pliktene, da det ikke er noen direkte relasjon mellom dem. Imidlertid, med tanke på at aksjeselskaper har en viktig posisjon i økonomi og samfunn, og deres aktiviteter er avhengige av styremedlemmenes utførelse av sine oppgaver, fastslo dommen at styremedlemmer som med ondsinn eller grov uaktsomhet bryter sine plikter og dermed påfører tredjeparter skade, har et direkte ansvar for å kompensere disse skadene, så lenge det er en adekvat årsakssammenheng mellom forsømmelsen av pliktene og skaden på tredjepart. Dette ansvaret gjelder både når tredjeparter lider indirekte skade som et resultat av skade på selskapet, og når tredjeparter lider direkte skade. Denne kjennelsen har klargjort at ansvaret i henhold til artikkel 429 i Japans selskapslov er posisjonert som et ‘spesielt lovbestemt ansvar’, som er forskjellig fra det generelle erstatningsansvaret for ulovlige handlinger i henhold til Japans sivilrett, og har tydeliggjort hensikten med å styrke beskyttelsen av tredjeparter.

Beslutningstaking i ledelsen og fastsettelse av pliktforsømmelse

En dom fra Tokyo tingrett den 25. april 1995 (gjenoppbygging av golfbane-saken) er et eksempel som viser kriteriene for å bedømme om en styremedlems beslutningstaking kan anses som pliktforsømmelse. I denne saken tvang representantdirektør Y2 og styremedlem Y3 i golfbaneselskapet Y1 gjennom en rekruttering av nye medlemmer for å gjenoppbygge en konkursrammet golfbane, uten tilstrekkelig undersøkelse eller en rasjonell finansieringsplan. Y2 og Y3 fremmet en ustrukturert gjenoppbyggingsplan som utelukkende var avhengig av inntekter fra innskudd fra nye medlemmer, til tross for usikkerheten i markedet og uklare utsikter til finansiell støtte fra finansinstitusjoner. Som et resultat stod golfbanen overfor en stillstand, og de nye medlemmene, inkludert saksøker X, led tap da de ikke kunne få tilbake sine deponerte midler. Retten påpekte at styremedlemmer som påtar seg prosjekter som påvirker et stort antall interessenter, har en plikt til å utføre tilstrekkelig forhåndsundersøkelse og etablere en objektiv og rasjonell finansieringsplan. Y2 og Y3s forsømmelse av denne plikten og deres ukritiske fremming av planen ble ansett som “grovt uaktsomt”, selv om det ikke var ondsinnet, og de ble holdt ansvarlige for skadeerstatning i henhold til artikkel 429 i den japanske selskapsloven. Denne dommen klargjør at det kreves et høyt nivå av aktsomhet i beslutningsprosessen når styremedlemmer tar ledelsesbeslutninger.

En dom fra Osaka høyesterett den 19. desember 2014 anerkjente styremedlemmers ansvar i en sak hvor et selskap med ekstremt dårlig økonomisk situasjon utstedte veksler uten utsikter til betaling for å kjøpe varer, og deretter gikk konkurs, noe som resulterte i at vekslene ble ugyldige. Dommen antyder at når et selskap er insolvent eller nær insolvens, pålegges styremedlemmene en plikt som en del av deres forsvarlige oppmerksomhetsplikt til å hindre ytterligere skade på selskapets kreditorer ved å vurdere muligheten for restrukturering eller konkursbehandling. Under slike omstendigheter, hvis styremedlemmer foretar lån eller utsteder veksler uten utsikter til tilbakebetaling, kan deres handlinger anses som pliktforsømmelse, og de kan bli holdt ansvarlige for skader påført tredjeparter, som kreditorer.

Utviklingen i rettspraksis om aksjeeieres krav på erstatning i Japan

Spørsmålet om aksjeeiere er inkludert som “tredjeparter” i henhold til artikkel 429 i den japanske selskapsloven, og spesielt om de har rett til å fremme direkte krav om indirekte skader, har vært gjenstand for flere rettsavgjørelser.  

En dom fra Tokyo High Court datert 18. januar 2005 (Snow Brand Food-saken) vurderte situasjoner i børsnoterte selskaper hvor alle aksjeeiere lider likt av ulemper, som for eksempel når en direktørs uaktsomhet fører til dårligere resultater og fall i aksjekursen. Dommen konkluderte med at slike indirekte skader i prinsippet bør gjenopprettes gjennom aksjeeierrepresentasjonssøksmål, slik at selskapet kan rette opp skaden, og dermed også aksjeeiernes tap. Direkte erstatningskrav fra aksjeeiere mot direktører ble ansett som uakseptable uten spesielle omstendigheter. Dommen pekte på problemer som dobbeltansvar for direktører, potensiell konflikt med prinsippet om kapitalbevaring, og muligheten for ulikhet blant aksjeeiere. Imidlertid antydet dommen også at i lukkede selskaper hvor aksjene ikke er offentlig omsatt, og hvor den ulovlige handlingen er utført av en direktør som også er en kontrollerende aksjeeier, kan det være “spesielle omstendigheter” som gjør aksjeeierrepresentasjonssøksmål ineffektive, og dermed kan det være rom for direkte krav fra aksjeeiere basert på artikkel 709 i den japanske sivilloven.  

I motsetning til dette viste en dom fra Fukuoka District Court datert 28. oktober 1987, i en sak som involverte et lukket selskap, at det kan være rom for direkte krav fra aksjeeiere når det er “spesielle omstendigheter” som gjør aksjeeierrepresentasjonssøksmål ineffektive. I denne saken ble det tatt hensyn til at den administrerende direktøren var en stor aksjeeier og at alle styremedlemmene var saksøkte og deres slektninger, noe som gjorde det vanskelig for minoritetsaksjeeiere å faktisk gjenopprette tap gjennom representasjonssøksmål. Domstolen bekreftet derfor aksjeeiernes rett til å kreve erstatning fra direktørene basert på den tidligere handelslovens artikkel 266 nr. 3, første ledd (tilsvarende artikkel 429 i gjeldende japanske selskapslov).  

En annen dom fra Japans høyesterett datert 9. september 1997 anerkjente direktørenes ansvar i henhold til artikkel 429 i den japanske selskapsloven for skader lidt av aksjeeiere på grunn av urettferdig utstedelse av aksjer. I denne saken ble det problematisert at en tredjepartsallokering av nyutstedte aksjer ble gjennomført til en spesielt fordelaktig innbetalingspris uten en gyldig spesialresolusjon fra aksjeeiermøtet, noe som førte til utvanning av eksisterende aksjeeieres eierandeler og stemmerettigheter, og en reduksjon i verdien av aksjene. Retten fastslo at en slik handling utgjorde et brudd på styrets plikter overfor alle aksjeeiere, inkludert manglende innkalling til aksjeeiermøte, og anerkjente styrets ansvar for differansen mellom utstedelsesprisen og den riktige prisen som burde ha vært betalt til selskapet, som skade lidt av eksisterende aksjeeiere. Denne dommen er ansett som en viktig presedens for anerkjennelse av styrets ansvar for direkte skader på aksjeeiere.  

Rettspraksis om ansvarsområdet for styremedlemmer og lignende i Japan

Ansvaret i henhold til den japanske selskapslovens artikkel 429 strekker seg utover formelle stillingstitler og kan omfatte personer i ulike posisjoner basert på deres faktiske kontroll og grad av involvering.

Den japanske høyesteretts dom fra 22. mai 1973 (1973) adresserte tilsynsplikten til ikke-utøvende styremedlemmer. Dommen fastslo at selv et ikke-utøvende styremedlem har en plikt til å overvåke den daglige ledelsens gjennomføring av arbeid gjennom styret og, om nødvendig, kreve innkalling av styremøter for å sikre at virksomheten drives på en passende måte.

Den japanske høyesteretts dom fra 18. mars 1980 (1980) konkluderte med at selv såkalte nominelle styremedlemmer er underlagt samme tilsynsplikt. Dommen klargjorde at selv om man formelt er utnevnt som styremedlem uten faktisk å være involvert i ledelsen, har man en plikt til å overvåke andre styremedlemmers gjennomføring av arbeid og være oppmerksom på å ikke overse uregelmessigheter. Hvis man forsømmer disse pliktene, kan selv et nominelt styremedlem bli holdt ansvarlig under den japanske selskapslovens artikkel 429.

Den japanske høyesteretts dom fra 15. juni 1972 (1972) vurderte ansvaret til en person som var registrert som styremedlem i handelsregisteret uten en formell styrebeslutning om utnevnelse. Dommen fastslo at selv om utnevnelsen var nominell, hvis personen hadde akseptert registreringen, kunne de ikke hevde overfor godtroende tredjeparter at de ikke var styremedlemmer, i henhold til en analog anvendelse av den japanske selskapslovens artikkel 908, paragraf 2 (tidligere handelslov artikkel 14). Dermed kunne en person registrert som styremedlem i handelsregisteret ikke unngå ansvar under den japanske selskapslovens artikkel 429.

Den japanske høyesteretts dom fra 16. april 1987 (1987) vurderte ansvaret overfor tredjeparter for en tidligere styremedlem som hadde trukket seg, men hvis avgang ikke var registrert. Dommen slo fast at man i utgangspunktet ikke bærer ansvar etter å ha trukket seg, men hvis man fortsatt aktivt opptrer som styremedlem etter avgangen, eller hvis man uttrykkelig har samtykket i å ikke søke om avgangsregistrering og dermed la en uriktig registrering bestå, kan man ikke unngå ansvar overfor godtroende tredjeparter i henhold til en analog anvendelse av den japanske selskapslovens artikkel 908, paragraf 2, og dommen pekte mot en begrensning av ansvaret under slike “spesielle omstendigheter”.

En dom fra Tokyo-distriktsdomstolen den 26. november 1980 (1980) bekreftet ansvaret til en “faktisk styremedlem” som ikke var formelt registrert som styremedlem, men som reelt ledet selskapets drift. Dommen fastslo at for å bære ansvar som et faktisk styremedlem, må man ikke bare bli kalt styremedlem, men også ha autoritet som tilsvarer en styremedlems og engasjere seg i aktiviteter som ligner på dette. Personer med slik faktisk kontroll kan, selv uten en formell stilling, bli holdt ansvarlige overfor tredjeparter under en analog anvendelse av den japanske selskapslovens artikkel 429.

Høyesteretts avgjørelse om forsinkelsesrenter i Japan

Høyesteretts dom fra 21. september 1989 (Heisei 1) ga en avgjørelse om startpunktet og rentesatsen for forsinkelsesrenter i forbindelse med erstatningskrav etter artikkel 429 i den japanske selskapsloven. Dommen fastsatte at forsinkelsesrenter begynner å løpe fra tidspunktet for krav om oppfyllelse, og at rentesatsen skal være den sivile lovfestede renten i Japan på 5 prosent per år. Dette er basert på prinsippet om at skaden blir endelig når et selskap ikke lenger kan oppfylle sin gjeld overfor en tredjepart, og at det deretter ikke er rom for ytterligere skade tilsvarende beløpet av lovfestet rente som definert i vekselretten.  

Ansvarsfrihet og foreldelse av erstatningskrav

Erstatningsansvaret som styremedlemmer og lignende har overfor tredjeparter, behandles på en spesiell måte som er forskjellig fra ansvaret de har overfor selskapet.

Systemet for begrensning av ansvar

I den japanske selskapsloven finnes det et system for å begrense styremedlemmers erstatningsansvar overfor selskapet (som i den japanske selskapslovens artikkel 427) , men disse bestemmelsene om ansvarsbegrensning og fritak gjelder generelt ikke for erstatningsansvar overfor tredjeparter i henhold til den japanske selskapslovens artikkel 429. Artikkel 429 i den japanske selskapsloven er en “spesiell lovbestemt ansvar” med formål om å beskytte tredjeparter, og derfor kan ikke en avtale mellom selskapet og styremedlemmene begrense ansvaret overfor eksterne tredjeparter.  

Foreldelse av retten til å kreve erstatning

Foreldelsesfristen for retten til å kreve erstatning basert på artikkel 429 i den japanske selskapsloven, tolkes generelt som 10 år i henhold til artikkel 167, paragraf 1 i den japanske sivilloven . Dette er lengre enn den generelle foreldelsesfristen for ulovlige handlinger (3 år), og tar hensyn til at det kan ta tid for tredjeparter å identifisere skaden og den ansvarlige.  

Oppsummering

Artikkel 429 i den japanske selskapsloven er en viktig bestemmelse som fastsetter styremedlemmers ansvar for erstatning av skader forårsaket av ondskapsfullhet eller grov uaktsomhet overfor tredjeparter. Dette fungerer som et “spesielt lovbestemt ansvar” for å beskytte tredjeparter i situasjoner hvor et selskap mangler finansielle ressurser. Rettspraksis inkluderer både direkte og indirekte skader, og det gjøres en vurdering tilpasset selskapets karakteristika når det gjelder aksjonærenes skader. Styremedlemmenes ansvarsområde er bredt, og avtaler som begrenser ansvar gjelder i prinsippet ikke for tredjeparter, mens foreldelsesfristen er satt til 10 år, noe som reflekterer en sterk intensjon om å beskytte tredjeparter. For utenlandske selskaper og individer som driver virksomhet i Japan, er det ekstremt viktig å forstå dette komplekse rettssystemet og å respondere adekvat.

Monolith Law Office har omfattende erfaring innen japansk selskapsrett og har spesielt støttet mange klienter i saker relatert til styremedlemmers ansvar og selskapsstyring. Vårt firma har flere medarbeidere som er kvalifiserte advokater i utlandet og som snakker engelsk, og som kan forstå Japans komplekse lovreguleringer fra et internasjonalt perspektiv og tilby praktiske råd. Hvis du har spørsmål om japansk selskapsrett, eller spesifikke henvendelser om selskapsstyring eller styremedlemmers ansvar, vennligst kontakt Monolith Law Office. Vi er dedikert til å støtte din virksomhet i Japan med vår spesialiserte kunnskap for å sikre at dine forretningsaktiviteter går smidig.