Artikkeltittel: "En grundig forklaring av retten til personvern. Hva er de tre krenkelsesvilkårene?"

Hva om din adresse, telefonnummer, sykehistorie eller kriminelle rulleblad ble eksponert…?

Med den raske utviklingen av sosiale medier ser vi en økning i tilfeller hvor den mest verdifulle informasjonen blir offentliggjort av andre.

Hvordan kan man håndtere slike alvorlige brudd på personvernet? La oss forklare dette med eksempler fra rettspraksis.

Hva er krenkelse av personvern

Når informasjon om privatlivet som tidligere ikke var offentliggjort, blir offentliggjort og offeret føler ubehag, utgjør dette en krenkelse av personvernet, selv om informasjonen er sann.

Krenkelse av personvern er ikke straffbart under den japanske straffeloven, men det kan medføre sivilt ansvar.

Typiske eksempler på krenkelse av personvern anerkjent i rettspraksis

Følgende er typiske eksempler på krenkelse av personvern som er anerkjent i rettspraksis til dags dato:

1. Kriminell bakgrunn
2. Opprinnelse
3. Sykdom og sykehistorie
4. Fingeravtrykk
5. Fysiske kjennetegn
6. Dagligliv og atferd
7. Navn, adresse og telefonnummer
8. Private forhold i hjemmet

Ovennevnte gjelder i hovedsak også for ærekrenkelser på internett.

Man hører ofte uttrykket “krenkelse av personvern”, men faktisk finnes det ingen paragraf om “krenkelse av personvern” i straffeloven. I stedet er det mulig å kreve erstatning for ulovlige handlinger under den japanske sivilretten.

Hvordan har retten til personvern, som ikke er kodifisert i loven, utviklet seg til å bli anerkjent? La oss forklare dette sammen med rettspraksis.

Retten til privatliv har blitt anerkjent i rettspraksis

Retten til privatliv har, etter hvert som samfunnet har utviklet seg, blitt anerkjent som en “rettighet” i rettspraksis. En kjent sak som markerte dette vendepunktet er den såkalte “Etter festen”-saken. I denne saken ble tre kriterier for krenkelse av privatlivet tydelig definert.

(i) Det må dreie seg om fakta fra privatlivet eller forhold som kan oppfattes som fakta fra privatlivet.
(ii) Basert på en gjennomsnittspersons følsomhet, må det være forhold som den aktuelle personen ikke ønsker å offentliggjøre. Med andre ord, forhold som en gjennomsnittsperson ville oppleve som en psykisk belastning eller ubehag ved offentliggjøring.
(iii) Forholdene må være ukjente for allmennheten.

La oss se nærmere på innholdet i rettspraksisen.

『Etter Festen』-saken og retten til privatliv

Opprinnelsen til “retten til privatliv” stammer fra Yukio Mishimas roman 『Etter Festen』, utgitt i Shōwa 35 (1960).

Denne romanen er basert på Hachirō Arita, som etter å ha vært diplomat, fungerte som utenriksminister og stilte som kandidat til guvernørvalget i Tokyo to ganger. Arita, som ble modell for hovedpersonen Yūken Noguchi, hevdet at han led psykisk smerte på grunn av romanens innhold og krevde 1 million yen i erstatning og en offentlig unnskyldning fra Mishima og forlaget Shinchōsha. Arita hevdet at “『Etter Festen』 invaderte hans privatliv og offentliggjorde det, noe som forårsaket ham uutholdelig psykisk smerte i hans forsøk på å leve et fredelig liv i sine senere år.”

Tokyo distriktsdomstol beordret den 28. september Shōwa 39 (1964) Mishima og Shinchōsha til å betale Arita 800 000 yen (de avviste kravet om en offentlig unnskyldning). I dommen ble det uttalt at “den såkalte retten til privatliv forstås som en juridisk garanti eller rettighet til ikke å få sitt privatliv offentliggjort uten samtykke.” Dette er ansett som den første rettsavgjørelsen som anerkjente retten til privatliv.

Sannheten i innholdet er ikke relevant

Det viktige å merke seg her er at i tilfeller av brudd på privatlivets fred, er det som vurderes “hva slags tema det er,” og ikke sannheten i det som er skrevet. For eksempel, hvis en persons kriminelle bakgrunn eller opprinnelse er beskrevet, er spørsmålet om temaet oppfyller kravene, og ikke om den kriminelle bakgrunnen eller opprinnelsen er korrekt. Dette er ikke relevant i forhold til “om det er et brudd på privatlivets fred.”

Ytringsfrihet i litteratur er ikke absolutt

På den annen side anerkjenner grunnloven også ytringsfrihet. Når det gjelder sammenligningen mellom ytringsfrihet og retten til privatliv, uttales det at “hvis beskyttelsen av privatliv anerkjennes under de nevnte betingelsene, bør det forstås at det ikke er ulovlig å offentliggjøre andres privatliv hvis det finnes en juridisk gyldig grunn.” Dermed er ytringsfrihet i litteratur ikke absolutt.

Den neste rettsavgjørelsen vi skal se på, handler også om retten til privatliv for en person som var modell for en roman. Spørsmålet var om “en persons utseende tilhører privatlivet.”

『Ishi ni Oyogu Sakana』-saken og retten til privatliv

『Ishi ni Oyogu Sakana』 er en roman som ble publisert i septemberutgaven av det japanske magasinet 『Shinchou』 i 1994 (Heisei 6). Dette var debuten til forfatteren Yu Miri. Modellen for romanen var en koreansk kvinne bosatt i Japan, som hadde en stor svulst i ansiktet.

Verken før eller etter publiseringen var det noen indikasjoner på at Yu brukte henne som modell for romanen. Da kvinnen, som var modellen, fikk vite om dette fra en venn og kjøpte boken, ble hun svært sjokkert. Hun protesterte til forfatteren og hevdet at dette var et brudd på hennes privatliv, men hennes protester ble ikke tatt til følge. Derfor søkte hun om en midlertidig forføyning for å stoppe publiseringen.

Yu argumenterte med at “saksøkeren ikke er en offentlig person, så leserne vil ikke kunne identifisere henne med karakteren Park Ri-hwa i romanen. Dessuten er det en skjønnlitterær roman, så fiksjonsgraden er høy. Når det gjelder utseendet, kan det ikke anses som et brudd på privatlivet.” Saken ble dermed en rettstvist.

Tokyo tingrett i første instans påla forfatteren Yu Miri, forlaget Shinchou og redaktøren solidarisk å betale 1 million yen i erstatning, og påla Yu Miri å betale ytterligere 300 000 yen separat.

Domstolen uttalte følgende i sin kjennelse:

Det finnes et stort antall lesere som kjenner til saksøkerens egenskaper, og det er derfor mulig å identifisere saksøkeren med karakteren i romanen. Det er heller ikke gjort tilstrekkelige endringer i beskrivelsen. Nåværende fakta og fiktive fakta er blandet sammen, og leserne kan ikke lett skille mellom dem. Derfor er det stor risiko for at fiksjonen blir misforstått som fakta, noe som krenker saksøkerens privatliv og æresfølelse.

Tokyo tingrett, 22. juni 1999 (Heisei 11)

Yu anket, men Tokyo høyesterett avviste anken 15. februar 2001 (Heisei 13) og konkluderte med at “å offentliggjøre fakta om svulsten er en krenkelse av personlige rettigheter” og opprettholdt forbudet mot publisering.

Yu anket videre til Høyesterett, men 24. september 2002 (Heisei 14) avviste Høyesterett anken uten muntlige forhandlinger. De konkluderte med at “å offentliggjøre en kvinnes privatliv i en roman uten offentlig interesse krenker hennes ære, privatliv og æresfølelse” og at “publisering vil påføre kvinnen uopprettelig skade”.

Vi forklarer i en annen artikkel om tilfeller der hovedpersoner eller karakterer i romaner kan identifiseres med virkelige personer, og hvor ærekrenkelse kan oppstå.

Tilhører en persons utseende privatlivet?

Et av de sentrale spørsmålene i denne rettssaken var om en persons utseende tilhører privatlivet. Yu hevdet at “utseendet ikke kan anses som en del av privatlivet”, men i første instans konkluderte domstolen med at “selv om leserne ikke kjenner saksøkeren personlig eller vet om svulsten, kan de fortsatt være klar over at en bestemt person eksisterer. Å avsløre fakta om svulsten krenker saksøkerens privatliv”.

I ankeinstansen konkluderte domstolen også med at “fakta om en persons funksjonshemming eller sykdom er blant de mest private opplysningene. Spesielt når det gjelder synlige funksjonshemminger, som i dette tilfellet, kan det å offentliggjøre slike fakta sammen med andre egenskaper gjøre personen til gjenstand for nysgjerrighet”. Domstolen konkluderte dermed med at dette var et brudd på privatlivet og at “det manglet hensyn til en person med en svulst i ansiktet”.

Omfanget av personvernkrenkelser anerkjent i rettssaker

Gjennom rettspraksis fra saker som “Etter festen”-saken og “Fisken som svømmer i stein”-saken, samt påfølgende rettssaker, har omfanget av personvernkrenkelser gradvis blitt definert. I den ikke-fiktive “Reversal”-saken ble det diskutert om “fakta knyttet til tidligere straffedommer”. Dommen klargjorde følgende:

Etter at en person har blitt dømt eller har sonet sin straff, forventes det at vedkommende skal reintegreres i samfunnet som en vanlig borger. Derfor har personen en interesse i å ikke få sin nyetablerte sosiale ro forstyrret eller rehabilitering hindret ved offentliggjøring av fakta knyttet til tidligere straffedommer.

Høyesterettsdom 8. februar Heisei 6 (1994)

Videre, i denne dommen, ble det fastslått at man kun kan kreve erstatning dersom “den juridiske interessen i å ikke få offentliggjort fakta knyttet til tidligere straffedommer” veier tyngre enn “behovet for å offentliggjøre slike fakta med fullt navn i en publikasjon”. Det ble også anerkjent at det finnes unntak hvor offentliggjøring av slike fakta kan tillates.

Den 15. desember Heisei 7 (1995) uttalte Høyesterett at “fingeravtrykk er mønstre på fingertuppene, og i seg selv utgjør de ikke informasjon om en persons privatliv, personlighet, tanker, tro eller samvittighet. Men på grunn av deres unike og uforanderlige natur, kan bruken av innsamlede fingeravtrykk utgjøre en risiko for krenkelse av en persons privatliv eller personvern.” Videre ble det uttalt at “Artikkel 13 i den japanske grunnloven tolkes som at den beskytter borgernes frihet i privatlivet mot statens maktutøvelse, og som en del av denne friheten har enhver rett til å ikke bli tvunget til å avgi fingeravtrykk uten god grunn.”

Konseptet om personvern har utviklet seg i takt med samfunnsendringer og har blitt anerkjent gjennom rettspraksis. Etter hvert som samfunnet blir mer informasjonsdrevet, vil også forståelsen og utviklingen av personvern fortsette å endre seg.

Fordeler ved å engasjere en advokat

Selv om klienten selv kan løse juridiske problemer, er det begrensninger på de juridiske prosedyrene en klient uten juridisk bakgrunn kan utføre, og det er stor sannsynlighet for at forhandlingene ikke vil gå bra.

En advokat kan gjennomføre forhandlinger på en fordelaktig måte ved hjelp av omfattende juridisk kunnskap og passende juridiske prosedyrer. Som klientens representant kan advokaten også kontakte motparten på vegne av klienten, slik at klienten slipper å gjøre det selv. I tillegg håndterer advokaten alt fra komplekse juridiske dokumenter og forhandlinger til rettssaker. Advokaten er på klientens side. Hvis det oppstår et problem, bør du ikke prøve å løse det selv, men heller konsultere en advokat.

Oppsummering

Som forklart hittil, er krenkelse av personvern et juridisk komplekst problem, da det ikke finnes klare lovbestemmelser, og tre krav er nødvendige basert på rettspraksis. Det er begrensninger på de juridiske prosedyrene som en klient uten juridisk ekspertise kan utføre, og forhandlinger kan ofte bli vanskelige.

Ved å engasjere en advokat, kan man ofte fremme forhandlingene gunstigere gjennom passende juridiske prosedyrer basert på omfattende juridisk kunnskap.

Videre, siden det er advokaten som vil kontakte motparten som publiserer informasjon som krenker personvernet, trenger ikke klienten selv å ta kontakt, og advokaten vil også håndtere de komplekse juridiske dokumentene.

Hvis du er bekymret for personvernkrenkelser på nettet, bør du vurdere å konsultere en advokat med omfattende erfaring innen håndtering av omdømmeskader.