Viktige sjekkpunkter for varemerkelisensavtaler i merkevarelisensiering

En av situasjonene der det kan være nødvendig med en varemerkelisens, er når navnet som er tenkt for et nytt merke allerede er registrert av et annet selskap.

Varemerkelisensen i dette tilfellet kan enkelt betraktes som en “utleie av navn”, men når det gjelder et merkenavn, er det en annen sak.

Et merkevaremerke er ikke bare en samling av bokstaver eller figurer, men en “bekreftelse på at produktet er et legitimt produkt av merket”. Derfor vil forbrukerne betale mer for produkter med dette varemerket enn for lignende produkter.

Derfor, når man lisensierer et merkevaremerke, må merkevaresiden kreve at lisenshaveren produserer produkter som er passende for merket og viser varemerket korrekt.

Denne gangen vil vi forklare viktige punkter som merkevaresiden, som lisensgiver, må være klar over i en “varemerkelisensavtale” som skiller seg fra vanlige varemerkelisenser.

Hva er et merke?

Den amerikanske markedsføringsforeningen, som er ledende innen merkevarevirksomhet, definerer “merke” som følger:

Et merke er et “navn”, “uttrykk”, “symbol”, “design”, “symbol” eller andre funksjoner som identifiserer en selgers produkt eller tjeneste som forskjellig fra andre selgeres produkter eller tjenester.

Med andre ord, et merke er noe som kan legge til egenskaper (merverdi) som skiller produktet eller tjenesten fra andre lignende produkter eller tjenester. Differensieringsfaktorene kan inkludere både konkrete elementer som funksjon og form, samt immaterielle elementer som historie, image og tillit. Man kan si at et merkes varemerke har følgende tre funksjoner:

• Produktidentifikasjonsfunksjon: Identifiserer produkter med varemerke fra andre produkter
• Kvalitetsgarantifunksjon: Garanterer kvaliteten på produkter med varemerke
• Kundetrekkingsfunksjon: Tiltrekker kunder til produkter med varemerke

Ved å registrere slike økonomisk verdifulle varemerker hos det japanske patentkontoret, kan man få varemerkerettigheter (eksklusive rettigheter), og det blir mulig å gi lisens til tredjeparter.

Varemerkelisens i merkevarelisensiering

I motebransjen og lignende sektorer er merkevarelisensiering ikke uvanlig. Det kan inkludere undermerker av hovedmerket eller lokal produksjon og salg i andre land.

For merkevaresiden gir det ikke bare royaltyinntekter, men også fordeler som forretningsutvidelse og utforskning av nye markeder. For lisenshaveren kan det forventes en høyinntektsforretningsutvikling ved å utnytte merkevarens kjennskap, tillit og image.

Generelt anses merkevarelisensiering å dreie seg om bruk av “merkenavn” eller “logomerker”, men i praksis kan kontrakter strengt regulere detaljer om produktdesign, produksjon og salg.

Fra merkevaresidens perspektiv er det naturlig å ønske å beskytte merkevarens image og tillit, som er nøye opparbeidet med tid og ressurser.

Som sådan er det en forskjell mellom en varemerkelisensavtale som kun har som mål å bruke varemerket, og en varemerkelisensavtale innen merkevarelisensiering.

Viktige Kontrollpunkter for Varemerkelisensavtaler

Her fokuserer vi på de spesifikke kontrollpunktene som er unike for varemerkelisensavtaler for merkevarer.

Omfang av bruksrett

Artikkel ●●
1. Part A gir Part B en ikke-eksklusiv bruksrett til lisensmerket innenfor de følgende områdene:
① Lisensområde: 〇〇〇〇
② Lisensierte produkter: 〇〇〇〇
③ Lisensperiode: Fra 〇〇〇〇 år 〇〇 måned 〇〇 dag til 〇〇〇〇 år 〇〇 måned 〇〇 dag
2. Part B har ingen rettigheter til å bruke lisensmerket utenfor det som er spesifisert i forrige punkt.
3. Part A og Part B skal samarbeide for å sende inn en søknad om registrering av den ikke-eksklusive bruksretten som spesifisert i punkt 1 innen 〇〇 dager etter inngåelse av denne avtalen. Kostnadene for denne registreringen skal bæres av Part B.
※ Lisensgiver: Part A, Lisensmottaker: Part B

Det viktigste når man lisensierer et varemerke som eies av ens eget selskap, er “typen bruksrett” og “omfanget av bruksretten”.

For eksempel, hvis man gir en “eksklusiv bruksrett” innen “sportsfeltet”, kan man ikke lisensiere varemerket til tredjeparter for tennisutstyr eller golfutstyr.

Videre kan man også spesifisere lisensierte produkter som “golfutstyr” og deretter dele det opp i “golfballer”, “golfkøller”, “golfklær” osv.

På denne måten, for merkevaresiden, kan det være vanskelig å forutse hvordan merkevarevirksomheten vil utvikle seg i fremtiden. Hvis man bestemmer omfanget av bruksretten for raskt, kan man miste forretningsmuligheter.

Det finnes to typer bruksrett: “ikke-eksklusiv bruksrett” og “eksklusiv bruksrett”. Hvis man registrerer en eksklusiv bruksrett, kan ikke merkevaresiden bruke varemerket innenfor omfanget av bruksretten. Derfor bør man unngå dette med mindre det er store fordeler. Det er også mulig å gi en “eksklusiv ikke-eksklusiv bruksrett” i kontrakten, som gir eksklusivitet mellom partene.

Derfor er det viktig å vurdere lisensmottakerens evner og forretningsplan når man bestemmer omfanget av bruksretten.

Til forskjell fra eksklusiv bruksrett, som krever registrering, er det ikke obligatorisk å registrere en ikke-eksklusiv bruksrett. Men ved å registrere den, kan man også beskytte seg mot tredjeparter som senere får varemerkerettigheter.

Bruk av lisensierte varemerker

Artikkel ●●
1. Part B skal ved bruk av det lisensierte varemerket anerkjenne at varemerket representerer Part A’s omdømme og produktkvalitet, og skal bestrebe seg på å ikke skade Part A’s merkeverdi.
2. Part B skal bruke det lisensierte varemerket i henhold til de visningsformene og bruksmetodene spesifisert i Vedlegg 1, samt følge de instruksjoner som Part A gir fra tid til annen.
3. Part B skal ved bruk av det lisensierte varemerket tydelig angi at produsenten av de lisensierte produktene er Part B.
4. Part B skal ikke uten skriftlig forhåndstillatelse fra Part A underlisensiere, overføre, stille som sikkerhet eller på annen måte disponere over det lisensierte varemerket til en tredjepart.
5. Part B skal umiddelbart skriftlig varsle Part A dersom bruken av det lisensierte varemerket opphører eller avsluttes.

Vedlegg 1 til Artikkel 2 kan spesifisere visningsformene for det lisensierte varemerket, inkludert plassering, størrelse, farger, kombinasjon med merkenavn og logo, samt krav om å inkludere setninger som “Det lisensierte varemerket er et registrert varemerke tilhørende (lisensgiver), og brukes med tillatelse av (lisenshaver)” på markedsføringsmateriale og produktetiketter.

Utover bestemmelsene i eksempelet ovenfor, kan følgende forbud inkluderes for å forhindre skade på merkeverdien:

Part B skal ikke, verken innenfor eller utenfor lisensområdet, utføre følgende handlinger:
① Bruke eller registrere varemerker eller andre kjennetegn som ligner på eller kan forveksles med det lisensierte varemerket.
② Svekkelse av det lisensierte varemerkets distinktivitet eller skade på dets omdømme.
③ Bruke det lisensierte varemerket på en måte som kan føre til misforståelser om kvaliteten på de lisensierte produktene.

Vær imidlertid oppmerksom på at det kan oppstå problemer i henhold til den japanske konkurranseloven hvis lisenshaver pålegges forbud mot produksjon eller salg av konkurrerende produkter.

Kvalitetssertifisering av lisensierte produkter

Artikkel ●●
1. Lisensierte produkter som kan vise lisensmerket må oppfylle de spesifiserte kvalitetsstandardene som er angitt i Vedlegg 2.
2. Lisensmerket kan kun brukes på lisensierte produkter som er sertifisert av Part A som oppfyller de spesifiserte kvalitetsstandardene.
3. For å motta sertifisering fra Part A som nevnt i forrige punkt, må Part B levere prøver av de lisensierte produktene med lisensmerket til Part A. Part A skal skriftlig informere Part B om sertifiseringens status innen XX dager etter mottak av prøvene.

Det er en viktig prosess å sjekke kvaliteten på lisensierte produkter fordi merkevarens omdømme kan bli skadet hvis produktene med lisensmerket ikke oppfyller en viss standard.

Foruten kvalitet, kan faktorer som “design”, “prisklasse”, “målgruppe” og “markedsføring og reklame” også påvirke merkevaren negativt. Derfor kan det vurderes å inkludere disse i “sertifiseringsbetingelsene”.

Essensielle klausuler for å unngå risiko for lisensgivere

Ingen garanti

Artikkel ●●
Part A garanterer ikke gyldigheten av de lisensierte varemerkene eller at bruken av de lisensierte varemerkene ikke krenker tredjeparts rettigheter.

Som med patentlisensavtaler, er det praktisk talt umulig å sjekke alle lignende registrerte varemerker, og det er også umulig å avgjøre om det foreligger rettighetskrenkelser uten rettssak. Derfor innebærer det en stor risiko for lisensgiveren å gi slike garantier.

For de som ønsker å vite mer om krenkelse av varemerkerettigheter, har vi utdypet dette i artikkelen nedenfor. Vennligst les den sammen med denne artikkelen.

https://monolith-law.jp/corporate/penalty-for-trademark-infringement[ja]

Ansvarsfraskrivelse

Artikkel ●●
Part A påtar seg intet ansvar for skader som oppstår for Part B på grunn av defekter i de lisensierte produktene eller bruken av de lisensierte varemerkene.

Selv om merkevaren har godkjent kvaliteten, er det lisenshaverens ansvar for defekter i de lisensierte produktene. Videre kan merkevaren bli holdt ansvarlig for “produktansvar” på grunn av visning av merkevarenavn eller logo. Derfor anses denne klausulen som uunnværlig.

Oppsummering

Denne gangen har vi forklart viktige punkter som merkevaresiden må være klar over i en varemerkelisensavtale innen merkevarelisensiering, som skiller seg fra en vanlig varemerkelisensavtale.

I den faktiske kontrakten vil det i tillegg til de ovennevnte punktene være nødvendig med klausuler som “varemerkeavgift”, “oppsigelse”, “taushetsplikt”, “tiltak etter kontraktens utløp”, “erstatning”, “gjeldende lov” og “jurisdiksjon”.

Vi anbefaler at du rådfører deg med en advokat med spesialisert kunnskap og erfaring på forhånd, da varemerkelisensiering for merkevarer krever kunnskap om merkevarevirksomhet og ikke bør vurderes uavhengig.

For de som ønsker å lære om lisensavtaler generelt, inkludert opphavsrett og patentrett, har vi beskrevet dette i detalj i artikkelen nedenfor, så vennligst les den sammen med denne artikkelen.

https://monolith-law.jp/corporate/license-contract-point[ja]

Veiledning om tiltak fra vårt firma

Monolith Advokatfirma er et advokatfirma med høy ekspertise innen IT, spesielt internett og jus. I de senere år har immaterielle rettigheter, spesielt opphavsrett, fått økt oppmerksomhet, og behovet for juridisk gjennomgang har økt betydelig. Vårt firma tilbyr løsninger relatert til immaterielle rettigheter. Detaljer er beskrevet i artikkelen nedenfor.