Definisjonen av 'verk' i japansk opphavsrett: En forklaring gjennom rettsavgjørelser

I strategien for håndtering av intellektuell eiendom for bedrifter, er det avgjørende å nøyaktig identifisere om det som er skapt av selskapet er en juridisk beskyttet eiendel. I den japanske opphavsrettslovgivningen er konseptet “verk” utgangspunktet for beskyttelse. Hvis noe ikke anerkjennes som et “verk”, oppstår ingen opphavsrettslig beskyttelse. Derfor er det essensielt for risikostyring og utnyttelse av eiendeler å forstå om ulike resultater av forretningsaktiviteter, som produkt design, markedsføringsmateriell, programvare og innhold på nettsider, faller under denne kategorien av “verk”. Artikkel 2, paragraf 1, punkt 1 i den japanske opphavsrettsloven definerer et “verk” som “en kreativ uttrykksform av tanker eller følelser som tilhører områdene litteratur, vitenskap, kunst eller musikk”. Denne tilsynelatende abstrakte definisjonen blir klarere gjennom domstolenes avgjørelser i konkrete saker. Det japanske rettssystemet har en særegenhet der generelle definisjoner fastsatt i lovbøkene konkretiseres gjennom domstolenes anvendelse og tolkning i individuelle saker. Derfor er det avgjørende å analysere tidligere rettsavgjørelser for å virkelig forstå definisjonen av et “verk”. I denne artikkelen vil vi bryte ned definisjonen av et “verk” i fire komponenter, nemlig uttrykk for “tanker eller følelser”, “kreativitet”, det som er “uttrykt”, og tilhørighet til “litteratur, vitenskap, kunst eller musikk”, og vi vil detaljert forklare hvordan hver av disse komponentene har blitt tolket i virkelige forretningssituasjoner, basert på en rekke rettsavgjørelser.

Den juridiske definisjonen av ‘verk’ under japansk opphavsrett

Den japanske opphavsrettsloven definerer ‘verk’, som er kjernen i dens beskyttelsesobjekter, i artikkel 2, paragraf 1, punkt 1, som følger:

En kreativ uttrykksform av tanker eller følelser som tilhører områdene litteratur, vitenskap, kunst eller musikk.

Denne definisjonen inneholder fire grunnleggende krav som må oppfylles for at et kreativt arbeid skal anerkjennes som et ‘verk’ og dermed være beskyttet av opphavsrettsloven. Disse fire kravene er som følger:

1. Innholdet må være ‘tanker eller følelser’
2. Det må være ‘kreativt’
3. Det må være ‘uttrykt’
4. Det må tilhøre områdene ‘litteratur, vitenskap, kunst eller musikk’

I det følgende vil vi utforske hvert av disse kravene mer detaljert og se på hvordan domstolene har vurdert dem i konkrete tilfeller.

「Tanker eller følelser» – Menneskelig åndelig aktivitets produkt

Det første kravet til et åndsverk er at det inneholder menneskelige «tanker eller følelser». Dette kravet sikrer at åndsverket er et resultat av menneskelig mental aktivitet, og utelukker rene fakta, data eller rent funksjonelle lover fra opphavsrettens beskyttelse.

Dette kravet fungerer som en slags ‘portvokter’ som fordeler ulike intellektuelle eiendeler til passende juridiske systemer. Kreative uttrykk for tanker og følelser beskyttes av opphavsretten, tekniske oppfinnelser av patentloven, design av industriprodukter av designloven, og enkel data som kundelister kan beskyttes som forretningshemmeligheter under kontrakter og lover mot urimelig konkurranse. Å forstå denne inndelingen er avgjørende for å utvikle en strategi for hvordan man skal beskytte sin intellektuelle eiendom under riktig lov.

I rettspraksis har denne grensen blitt strengt tolket. For eksempel, den japanske opphavsrettslovens artikkel 10, paragraf 2, fastslår at «enkel rapportering av fakta og nyhetsrapportering om aktuelle hendelser» ikke regnes som åndsverk. Basert på dette, blir en ren oppramsing av data eller fakta ikke anerkjent som åndsverk med mindre skaperens tanker eller følelser er involvert.

På samme måte blir dokumenter som er fullstendig bestemt av praktiske formål og ikke gir rom for skaperens personlighet, ofte vurdert til ikke å oppfylle dette kravet. For eksempel, avviste Tokyo distriktsdomstol i en dom fra 14. mai 1987 (Showa 62) åndsverksstatus for en standardisert kontrakt for kjøp og salg av land. I tillegg kom Tokyo distriktsdomstol i en dom fra 31. august 1965 (Showa 40) til en lignende konklusjon angående fraktbrev. Ordlyden i disse dokumentene er standardisert på grunn av praktiske krav til transaksjonssikkerhet og effektivitet, og ble ikke ansett som et uttrykk for skaperens tanker eller følelser.

Derimot, selv akademisk innhold kan anses som et åndsverk hvis forfatterens tanker eller følelser er uttrykt. Tokyo distriktsdomstol i en dom fra 21. juni 1978 (Showa 53) bekreftet åndsverksstatusen til en artikkel om rettigheter til sollys, da den kreativt uttrykte forfatterens tanker om sollysproblemet. Slik blir selv vitenskapelige og tekniske emner beskyttet som åndsverk, fordi deres struktur, analyse og forklaringsmåte reflekterer forfatterens intellektuelle aktivitet, det vil si «tanker».

「Kreativitet」— Uttrykk for skaperens individualitet

Det andre kravet, «kreativitet», krever ikke nødvendigvis høy kunstnerisk verdi, nyhet eller originalitet i henhold til japansk opphavsrett. Det som etterspørres her er om skaperens «individualitet» er uttrykt på en eller annen måte. Med andre ord, hvis skaperen har et spekter av valgmuligheter i sin uttrykksform, og resultatet av disse valgene viser skaperens unike egenskaper, anses kravet om kreativitet for å være oppfylt.

Om det foreligger «kreativitet» vurderes ut fra hvor mye frihet skaperen har til å uttrykke seg. Når funksjon, medium eller tema pålegger betydelige begrensninger på uttrykksmåten, blir det vanskelig å utvise individualitet, og verkets opphavsrettslige beskyttelse vil ofte bli avvist. På den annen side, når det finnes mange valgmuligheter for utvelgelse, arrangement og språkbruk, blir kreativitet lettere anerkjent.

Et eksempel på anerkjennelse av kreativitet er kartverk. Tokyo District Court sin dom fra 27. mai 2022 (Reiwa 4) anerkjente opphavsretten til et boligkart. Retten konkluderte med at skaperens individualitet var synlig i valg og fravalg av informasjon som skulle publiseres, som navn på bygninger eller beboere, og illustrasjoner som viser plasseringen av fasiliteter, samt måten denne informasjonen ble organisert og vist på for å gjøre den søkbar og lett å lese.

Databaser vurderes etter en lignende tankegang. I Tokyo District Court sin dom fra 17. mars 2000 (Heisei 12) i “Town Page Database-saken”, ble det anerkjent kreativitet ikke i de individuelle telefonnummeropplysningene, men i det unike hierarkiske systemet som klassifiserte disse opplysningene for å lette søkbarheten, og beskyttet dermed databasen som et opphavsrettslig verk. I motsetning til dette, ble en telefonkatalog (Hello Pages) som bare var organisert i alfabetisk rekkefølge, ikke ansett for å ha den kreative systematiske strukturen.

Innenfor feltet dataprogrammering har lignende vurderinger blitt gjort. Osaka District Court sin dom fra 29. januar 2024 (Reiwa 6) bekreftet opphavsretten til flere programmer, som til tross for å være skrevet i et standard programmeringsspråk, hadde en betydelig «valgmulighet» i den konkrete designen av databehandlingen og strukturen av kildekoden som strakte seg over hundrevis av sider, og dermed uttrykte skaperens individualitet.

På den annen side, når uttrykket er vanlig, blir kreativitet avvist. Tokyo District Court sin dom fra 30. mars 2022 (Reiwa 4) i “Stick Spring Roll-saken” avviste kreativiteten i fotografiet, da teknikkene for belysning, vinkling og presentasjon for å gjøre vårrullene appetittvekkende var vanlige uttrykk som generelt brukes i kommersiell fotografering.

Korte slagord har også en tendens til å bli avvist for kreativitet på grunn av det begrensede antallet uttrykksmuligheter. Intellectual Property High Court sin dom fra 10. november 2015 (Heisei 27) konkluderte med at det ikke var noen kreativitet i det engelske språkkursets slagord “Bare lytt til engelsk som om du lytter til musikk”, fordi det var en kort, beskrivende uttrykkelse med svært begrensede uttrykksmuligheter. I kontrast ble trafikksikkerhetsslagordet “Jeg føler meg trygg, tryggere enn på mammas fang, i barnesetet” anerkjent for sin kreativitet på grunn av sitt unike perspektiv og uttrykksmåte.

「Uttrykk» — Prinsippet om skillet mellom idé og uttrykk

Det tredje kravet er at verket må være et konkret «uttrykk». Dette er basert på prinsippet om skillet mellom idé og uttrykk, som er grunnleggende i opphavsretten. Med andre ord, det loven beskytter er ikke selve ideen, men den konkrete måten ideen er uttrykt på. Dette prinsippet er avgjørende for å tillate at ideer, fakta og teorier, som grunnleggende elementer, kan være en del av det felles gode og fritt brukes av alle, og dermed fremme kulturell utvikling. Målet om å «bidra til kulturell utvikling», som er angitt i artikkel 1 i den japanske opphavsrettsloven, støttes av dette prinsippet.

En dom som klart demonstrerte dette prinsippet var Høyesteretts avgjørelse den 28. juni 2001 (Heisei 13) i «Esashi Oiwake-saken» i Japan. I denne saken hadde en sakprosaforfatter skrevet et verk om byen Esashi i Hokkaido, som en gang blomstret på grunn av sildfiske, deretter opplevde nedgang, og som nå gjenopplever livlighet gjennom den årlige nasjonale festivalen for folkesangen «Esashi Oiwake». Senere produserte en TV-stasjon et dokumentarprogram med nøyaktig samme historiske forløp og narrativ struktur. Høyesterett omgjorde de lavere rettsinstansenes avgjørelser og avviste opphavsrettsbrudd. Logikken var en streng separasjon mellom ideer og fakta som ikke er beskyttet, og uttrykk som er beskyttet. Byens historiske fakta og narrativets struktur (plottet) om «blomstring → nedgang → gjenfødelse» ble ansett som ikke-beskyttede «ideer» som alle kunne bruke. På den annen side ble forfatterens spesifikke ordvalg og metaforiske uttrykk ansett som beskyttet «uttrykk». TV-stasjonen hadde brukt ideer og fakta, men med sin egen unike uttrykksform gjennom fortellerstemme og visuelle elementer, og det ble konkludert med at det ikke var et opphavsrettsbrudd fordi det ikke direkte gjorde de essensielle trekkene ved det originale verket gjenkjennelige.

Prinsippet om skillet mellom idé og uttrykk er også bredt anvendt i andre felt. For eksempel, i en avgjørelse av den japanske immaterialrettighetsdomstolen den 8. august 2012 (Heisei 24) i «Fiskespill-saken», ble det bestemt at reglene og systemet for et spill, samt rekkefølgen av skjermbilder fra «tittelskjerm → valg av fiskested → kasting → fangstskjerm», bare var «ideer» knyttet til mekanismen i et fiskespill, og ikke underlagt opphavsrettslig beskyttelse. Det som er beskyttet, er de konkrete uttrykkene som grafisk design av skjermen, karakterer, musikk og tekst. Derfor, selv om konkurrerende selskaper imiterer funksjonene i egen programvare, er det vanskelig å anklage for opphavsrettsbrudd så lenge de ikke direkte kopierer kildekoden. Det er fordi «ideen» om funksjonalitet ikke er beskyttet, mens «uttrykket» i form av kildekoden er beskyttet.

“Området for litteratur, vitenskap, kunst eller musikk” – Domene for intellektuelle kulturgoder

Det siste kravet er at verket tilhører “området for litteratur, vitenskap, kunst eller musikk”. Dette kravet tolkes bredt for å inkludere produkter av intellektuell og kulturell åndsvirksomhet, og det er vanligvis ikke et problem. Imidlertid blir dette kravet et viktig stridsspørsmål i feltet for “anvendt kunst”, hvor kunstneriske verk blir anvendt på praktiske gjenstander.

I tilfelle av anvendt kunst oppstår spørsmålet om skillet mellom opphavsrett, som gir langvarig beskyttelse, og designrettigheter, som antar kortere beskyttelse. Domstolene har en tendens til å dømme forsiktig for å unngå at opphavsretten underminerer rollen til designrettigheter og unødvendig begrenser industriell aktivitet ved å beskytte design av praktiske masseproduserte varer.

En viktig rettsavgjørelse som gir retningslinjer for dette punktet er den fra Intellectual Property High Court den 8. desember 2021 (Reiwa 3) i “Takorutsutsu-saken” (Octopus Slide Case). I denne saken fastsatte retten at for at anvendt kunst (unntatt kunsthåndverk laget som enkeltstykker) skal beskyttes som “kunstneriske verk” under opphavsrettsloven, må de estetiske egenskapene kunne “separeres” fra den praktiske funksjonen. Domstolen konkluderte med at formen på den omtalte octopus-sklien var uatskillelig knyttet til dens funksjon som lekeapparat. Octopusens hode støttet strukturen, og armene utgjorde selve sklien, slik at de estetiske og funksjonelle elementene var integrerte og ikke kunne skilles. Som et resultat ble det konkludert med at denne sklien ikke kvalifiserte som et kunstnerisk verk under opphavsrettsloven.

Dette vedtaket gir viktige implikasjoner for bedrifter som ønsker å beskytte produktdesign. Når man ønsker å beskytte design av funksjonelle produkter som intellektuell eiendom, bør det første vurderingspunktet være registrering under designloven, og forståelsen bør være at beskyttelse under opphavsrettsloven er begrenset.

På den annen side, hvis den estetiske uttrykket klart kan skilles fra funksjonen, er det mulig å oppnå beskyttelse gjennom opphavsretten. For eksempel, illustrasjoner trykket på T-skjorter eller mønstre brukt på stoff til dyner, er i seg selv uavhengige kunstneriske verk og kan betraktes som objekter for estetisk nytelse, uavhengig av T-skjortens eller dynens praktiske funksjon, og dermed være gjenstand for opphavsrettslig beskyttelse.

Grensen mellom det som er beskyttet av opphavsrett og det som ikke er det i Japan

For å organisere tidligere diskusjoner, sammenligner vi grensene mellom “uttrykk” som er beskyttet av opphavsrett og “ideer” eller “fakta” som ikke er beskyttet, basert på konkrete rettsavgjørelser.

Oppsummering

I Japan er definisjonen av “verk” under den japanske opphavsrettsloven ikke bare en formell sjekkliste, men en dypt gjennomtenkt standard som domstolene anvender på individuelle saker. De fire kravene – ideer eller følelser, kreativitet, uttrykk, og omfanget av litteratur, vitenskap, kunst og musikk – er gjensidig forbundet for å balansere beskyttelsen av skaperens rettigheter med å sikre at ideer og fakta forblir en del av det offentlige gode. For å håndtere din egen intellektuelle eiendom på riktig måte og unngå risikoen for å krenke andres rettigheter, er det avgjørende å forstå disse kravene og rettspraksisen som konkretiserer dem.

Monolith Law Office har en historie med å tilby omfattende rådgivning og støtte om komplekse spørsmål knyttet til japansk opphavsrett for klienter i en rekke felt, inkludert programvare, innholdsproduksjon og produktdesign. Vårt firma har flere eksperter som snakker engelsk, inkludert de med juridiske kvalifikasjoner fra utlandet, noe som gjør det mulig for oss å tilby smidige og spesialiserte juridiske tjenester til bedrifter som driver internasjonal virksomhet og står overfor utfordringer knyttet til opphavsrett. For rådgivning om definisjonen av verk som forklart i denne artikkelen, eller for å utvikle en konkret strategi for intellektuell eiendom, vennligst konsulter med vårt firma.