Forklaring av kompensasjonsavtaler og D&O-forsikring i henhold til japansk selskapslovgivning

En av de viktigste utviklingene i japansk selskapsrett de siste årene er innføringen av et nytt system i 2019 (Heisei 31) for å håndtere den personlige erstatningsansvarsrisikoen som bedriftsledelsen står overfor. Denne lovendringen har som mål å fremme en mer proaktiv og strategisk ledelse, kjent som “offensiv ledelse,” for japanske selskaper i et globalt konkurransemiljø. Slike ledelsesbeslutninger innebærer uunngåelig risiko, men hvis enkeltpersoner i ledelsen frykter overdreven erstatningsansvar, kan det føre til at beslutningene blir hemmet, noe som kan hindre selskapets vekst. For å møte denne utfordringen har japansk selskapsrett etablert en klar juridisk ramme for å redusere enkeltpersoners risiko på en passende måte og skape et miljø der dyktige personer kan utøve sine evner uten bekymring. Kjernen i dette er de nye reglene om “kompensasjonsavtaler” og “ansvarsforsikring for ledere og direktører (D&O-forsikring).” Disse systemene gir klare regler i områder som tidligere hadde en uklar juridisk posisjon, og spiller en avgjørende rolle i å øke gjennomsiktigheten og effektiviteten i selskapsstyring. I denne artikkelen vil vi gi en detaljert forklaring på innholdet, prosedyrene og den praktiske betydningen av disse to viktige risikostyringssystemene under japansk selskapsrett.  

Opprettelse av et nytt risikostyringssystem under den reviderte japanske selskapsloven

Før revisjonen av den japanske selskapsloven i 2019 (Heisei 31), fantes det ingen klar juridisk grunnlag for at selskaper kunne dekke kostnader knyttet til erstatningsansvar for ledelsen. I praksis ble det gjort forsøk på å håndtere dette ved å basere seg på bestemmelser i den japanske sivilloven om oppdragsavtaler (for eksempel artikkel 650, paragraf 3 i den japanske sivilloven), men omfanget og prosedyrene for kompensasjon var uklare, noe som førte til mangel på juridisk stabilitet.

Et spesielt stort problem var spørsmålet om “interessekonflikt.” Når et selskap dekker kostnader for en bestemt person, kan dette utgjøre en “interessekonflikttransaksjon” der selskapets og individets interesser er i konflikt. Hvis dette faller inn under interessekonflikttransaksjoner som regulert i artikkel 356, paragraf 1 i den japanske selskapsloven, kreves det strenge prosedyrer som godkjenning fra styret, noe som kompliserer prosedyrene og skaper juridisk usikkerhet.

For å løse denne situasjonen ble det i revisjonen av den japanske selskapsloven i 2019 (Heisei 31) innført nye bestemmelser i artikkel 430-2 om “kompensasjonsavtaler” og i artikkel 430-3 om “forsikringsavtaler for erstatningsansvar for ledere.” Formålet med denne lovendringen er ikke bare å beskytte enkeltpersoner mot juridisk risiko. Den har også en bredere økonomisk-politisk hensikt. Ved å tilby en klar og stabil juridisk beskyttelsesramme, blir det lettere for selskaper å tiltrekke seg dyktige talenter både innenlands og internasjonalt. Ledelsen kan ta nødvendige beslutninger som innebærer passende risikotaking for selskapets bærekraftige vekst uten å være overdrevent bekymret for urimelig søksmålsrisiko. Derfor er disse lovsystemene strategiske verktøy for å transformere den japanske bedriftskulturen til å bli mer dynamisk og konkurransedyktig, og dermed fremme vekst i økonomien som helhet.

Kompensasjonsavtaler: En forklaring basert på Japans selskapslov § 430-2 (2005)

En kompensasjonsavtale er en kontrakt som inngås direkte mellom et selskap og en enkeltperson, hvor selskapet lover å kompensere for spesifikke kostnader eller tap som oppstår i forbindelse med utførelsen av deres plikter. Dette systemet er detaljert regulert i Japans selskapslov § 430-2 (2005).  

For å inngå en slik avtale kreves det som hovedregel en beslutning fra generalforsamlingen. Imidlertid kan et selskap med et styre bestemme innholdet gjennom en styrebeslutning. I dette tilfellet kan ikke den enkelte som er gjenstand for kompensasjonen delta i beslutningen, da de har en spesiell interesse i saken (spesiell interesse som styremedlem).  

Omfanget av kompensasjonen er klart definert i loven. Konkret kan det deles inn i to hovedkategorier:

1. Forsvarskostnader: Dette inkluderer advokatutgifter og andre kostnader som påløper for å håndtere mistanker om lovbrudd eller krav om ansvar (Japans selskapslov § 430-2 første ledd, nr. 1). Kostnader som oppstår i undersøkelsesfasen før en formell rettssak kan også inkluderes.  
2. Erstatnings- og forliksbeløp til tredjepart: Dette er beløp som betales som erstatning eller forlik når man har pådratt seg ansvar for skade påført en tredjepart i forbindelse med utførelsen av plikter (Japans selskapslov § 430-2 første ledd, nr. 2).  

På den annen side er det strenge begrensninger på kompensasjon for å forhindre misbruk av systemet og opprettholde individuell disiplin. Ifølge Japans selskapslov § 430-2 andre ledd kan ikke selskapet kompensere for følgende kostnader eller tap:

• Forsvarskostnader når en person har utført sine plikter med det formål å oppnå urettmessig vinning for seg selv eller en tredjepart, eller med det formål å skade selskapet.  
• Hele erstatnings- og forliksbeløp til tredjepart når det foreligger ond tro eller grov uaktsomhet fra individets side (Japans selskapslov § 430-2 andre ledd, nr. 3).  
• Beløp som skal betales for å oppfylle ansvar overfor selskapet selv (ansvar for forsømmelse av plikter i henhold til Japans selskapslov § 423 første ledd).  

Denne bestemmelsen viser til et viktig prinsipp i Japans selskapslov. Kompensasjonsordningen er ment å beskytte enkeltpersoner mot uunngåelige forretningsrisikoer som følger av ærlige ledelsesbeslutninger, men den fritar ikke for konsekvensene av forsettlig uredelighet eller alvorlige brudd på aktsomhetsplikten.

Videre er kompensasjonsavtaler spesifikt regulert av § 430-2, og er derfor ikke underlagt de generelle bestemmelsene om interessekonflikter (som Japans selskapslov § 356). Dette forenkler de juridiske prosedyrene og fremmer bruken av systemet.  

Ansvarsforsikring for Styremedlemmer og Ledere (D&O Forsikring): En Forklaring Basert på Japansk Selskapslov § 430-3 (2005)

Ansvarsforsikringskontrakter for styremedlemmer og ledere er regulert av Japansk selskapslov § 430-3 (2005), og er generelt kjent som “D&O forsikring” (Directors and Officers Liability Insurance). Dette er en forsikringsavtale der selskapet er forsikringstaker, og inngår en avtale med et forsikringsselskap som tredjepart, hvor selskapets ledelse er de forsikrede.  

For at et selskap skal kunne inngå en D&O forsikringsavtale og dekke forsikringspremien, kreves det en juridisk klar prosedyre. Konkret må innholdet i forsikringsavtalen bestemmes ved en beslutning fra generalforsamlingen, eller i et selskap med et styre, ved en beslutning fra styret (Japansk selskapslov § 430-3 første ledd) (2005). Denne bestemmelsen gir en juridisk begrunnelse for at selskapet dekker forsikringspremien, og løser tidligere uklarheter.  

På samme måte som kompensasjonsavtaler, er inngåelsen av D&O forsikringsavtaler unntatt fra de generelle bestemmelsene om interessekonflikter (Japansk selskapslov § 356) (2005), som angitt i § 430-3 andre ledd (2005). Dette er for å unngå dobbel regulering, ettersom § 430-3 har sine egne detaljerte prosedyrebestemmelser.  

Dekningsområdet for D&O forsikring varierer avhengig av innholdet i den individuelle forsikringsavtalen, men inkluderer generelt både erstatningsbeløp og kostnader forbundet med rettssaker. Imidlertid dekkes ikke alle typer ansvar, og det finnes viktige unntaksgrunner. For eksempel er følgende tilfeller vanligvis unntatt fra forsikringsutbetalinger:  

• Handlinger som innebærer personlig kriminell aktivitet eller bevisst brudd på loven.  
• Handlinger for å oppnå urettmessig personlig vinning.  
• Skader på personers kropp eller eiendom som bør dekkes av andre ansvarsforsikringer.  

Videre, når et børsnotert selskap inngår en D&O forsikringsavtale, er det pålagt å offentliggjøre en oversikt over innholdet i årsrapporten. Dette sikrer åpenhet overfor aksjonærer og investorer.  

Sammenlignende Analyse av Kompensasjonsavtaler og D&O-forsikring i Japan

Kompensasjonsavtaler og D&O-forsikring har begge som mål å redusere risikoen for personlig erstatningsansvar, men de har viktige forskjeller i funksjon og egenskaper. I stedet for å være alternative valg, utfyller de hverandre, og ved å kombinere dem kan man etablere et sterkere risikostyringssystem.

En av de mest fremtredende forskjellene er hastigheten på finansiering. Kompensasjonsavtaler gjør det mulig for selskapet å betale kostnader direkte, noe som gir rask tilgang til forsvarskostnader som advokathonorarer i de tidlige stadiene av en rettssak. Selskapet kan også forhåndsbetale kostnader, noe som er en stor fordel for individets likviditet. På den annen side krever D&O-forsikring en forsikringskravprosess mot forsikringsselskapet, noe som kan ta tid før utbetalingen skjer.

Når det gjelder omfanget av dekning, er D&O-forsikring generelt overlegent. Kompensasjonsavtaler forbyr lovmessig dekning av tap forårsaket av individets ondskap eller grov uaktsomhet, mens D&O-forsikring, avhengig av forsikringsvilkårene, kan dekke saker som involverer grov uaktsomhet. D&O-forsikring har også styrken av å kunne sette en forsikringssum som kan håndtere svært høye erstatningskrav.

Finansieringskilden er også et viktig sammenligningspunkt. Kompensasjonsavtaler er finansiert av selskapets egne midler, og selskapets økonomiske situasjon kan gjøre det vanskelig å gi tilstrekkelig dekning. I kontrast gir D&O-forsikring en stabil finansieringskilde som er uavhengig av selskapets økonomiske tilstand, ettersom det er forsikringsselskapet som til slutt står for utbetalingen.

Ved å vurdere disse egenskapene, blir den optimale bruken av begge systemene tydelig. Juridiske tvister som rettssaker påfører individet to forskjellige økonomiske byrder. Den ene er det umiddelbare “likviditetsproblemet” for å betale advokathonorarer, og den andre er det fremtidige “betalingsproblemet” for å betale store erstatningsbeløp ved tap. Kompensasjonsavtaler adresserer effektivt det førstnevnte “likviditetsproblemet” på grunn av sin hurtighet. På den annen side fungerer D&O-forsikring som det ultimate sikkerhetsnettet for det sistnevnte “betalingsproblemet.” Derfor kombinerer mange avanserte selskaper begge deler, med kompensasjonsavtaler som “første forsvarslinje” for rask respons, og D&O-forsikring som “siste forsvarslinje” for å beskytte mot katastrofale tap.

Tabellen nedenfor oppsummerer hovedtrekkene ved begge systemene.

Praktisk Betydning: Fra Nylige Japanske Rettssaker

Risikoen for erstatningsansvar som ledelsen står overfor, er på ingen måte kun teoretisk. Japanske domstoler har tidligere avsagt dommer som pålegger enkeltpersoner svært høye erstatningsbeløp i saker relatert til bedriftsledelse. Denne delen har ikke som mål å analysere innholdet av ansvaret i detalj, men å konkret vise omfanget av den økonomiske risikoen som enkeltpersoner kan pådra seg.

For eksempel, i en aksjonærrepresentativ søksmål knyttet til tap forårsaket av uregelmessige transaksjoner i en storbank, påla Osaka distriktsdomstol i 2000 en tidligere filialleder å betale over 5,3 milliarder amerikanske dollar i erstatning.

Videre, i en sak mot en stor matprodusent som brukte uautoriserte tilsetningsstoffer, bekreftet Japans høyesterett i 2008 en dom som påla to tidligere direktører å betale over 5,3 milliarder yen i erstatning.

I en annen sak, hvor tidligere ledere ble saksøkt av aksjonærer for å ha vært involvert i skjuling av tap (såkalt “loss covering”) i en stor produsent, påla Tokyo høyesterett fem tidligere direktører å betale en samlet erstatning på omtrent 58,3 milliarder yen, og denne avgjørelsen ble bekreftet av høyesterett.

Disse eksemplene viser tydelig at erstatningsbeløpene som enkeltpersoner kan bli ansvarlige for som følge av ledelsesbeslutninger, kan nå nivåer som langt overstiger deres personlige formue. I møte med denne virkeligheten er det ikke lenger et valg, men en nødvendighet i moderne bedriftsledelse å ha på plass risikostyringssystemer som kompensasjonsavtaler og D&O-forsikring.

Sammendrag

Revisjonen av den japanske selskapsloven i 2019 (Heisei 31) har klargjort reglene for kompensasjonsavtaler og ansvarsforsikring for styremedlemmer (D&O-forsikring), og dermed eliminert langvarig juridisk usikkerhet. Dette gjør det mulig for selskaper å tilby klarere og mer stabil beskyttelse til ledende personell, og legger et viktig grunnlag for å oppnå sunn selskapsstyring og bærekraftig vekst. Å forstå disse systemene riktig og implementere dem effektivt i henhold til selskapets situasjon er avgjørende i moderne bedriftsledelse.

Vår advokatfirma, Monolith Law Office, har omfattende erfaring med å tilby juridiske tjenester relatert til kompensasjonsavtaler og D&O-forsikring til mange klienter i Japan. Vi tilbyr en helhetlig juridisk tjeneste som inkluderer utarbeidelse og gjennomgang av kontrakter, rådgivning om passende styrevedtak, samt støtte i valg og kravprosess for komplekse D&O-forsikringsavtaler. Vårt firma har flere advokater med utenlandsk advokatlisens og engelsktalende, som kombinerer internasjonal innsikt med dyp ekspertise i japansk lovgivning, for å gi smidig og høy kvalitet støtte til både nasjonale og internasjonale klienter som driver virksomhet i Japan. Overlat gjerne byggingen av en viktig risikostyringsstruktur for din virksomhet til vårt firma.