Antatt brudd og straffesanksjoner i japansk opphavsrettslov: Juridiske risikoer bedrifter bør være klar over

For companies expanding their business in Japan, copyright compliance is not merely a legal procedure but a crucial pillar of corporate governance and risk management. Copyright infringement can lead to serious management risks such as financial losses due to high compensation claims, operational suspension due to injunctions, and significant reputational damage that can severely harm a company’s social standing. It is particularly noteworthy that the Japanese Copyright Law regulates not only direct acts of infringement, such as unauthorized reproduction or public transmission of works but also preparatory and contributory acts that are considered equivalent. This legal concept is known as “deemed infringement,” and it poses potential risks to many corporate activities. With the acceleration of digital transformation and the normalization of global supply chains in today’s business environment, the risk of copyright infringement is no longer limited to specific industries. The use of software, creation of marketing materials, and management of digital content are activities where the risk of copyright infringement is inherent. This article will explain from a corporate perspective the specific content of “deemed infringement” under Japanese Copyright Law and the accompanying civil and criminal liabilities.

Det juridiske rammeverket for “antatt krenkelse” under japansk lov

I henhold til den japanske opphavsrettsloven, spesifikt i artikkel 113, er det bestemt at visse handlinger skal “anses som krenkende handlinger” av opphavsretten. Formålet med denne bestemmelsen om “antatt krenkelse” er å effektivt bekjempe sofistikerte former for piratkopiering og andre rettighetskrenkelser. Det er ofte en stor utfordring for rettighetshavere å bevise selve skapelsen av krenkende materiale, da dette vanligvis skjer i hemmelighet. Derfor sikter loven til å beskytte rettigheter ved å regulere ikke bare skapelsen av krenkende materiale, men også etterfølgende handlinger som er relativt enklere å spore, som import, distribusjon, besittelse og bruk. Denne tilnærmingen flytter fokus for rettshåndhevelse fra reaktiv respons til forebyggende tiltak for å forhindre spredning av krenkelser. For bedrifter betyr dette at juridisk ansvar kan oppstå på et tidligere stadium i deres forsyningskjeder eller forretningsprosesser enn tidligere antatt. For eksempel kan det å lagre piratkopierte produkter på lager, selv uten at de har blitt solgt eller brukt, føre til juridisk ansvar.

Antatt brudd 1: Handlinger relatert til distribusjon av piratkopier

Artikkel 113, paragraf 1 i den japanske opphavsrettsloven definerer handlinger relatert til distribusjon av piratkopier, enten i fysisk eller digital form, som antatte brudd på opphavsretten.

Import av piratkopier

Artikkel 113, paragraf 1, punkt 1 i den japanske opphavsrettsloven betrakter import av piratkopier til Japan med hensikt om distribusjon innenlands som et brudd på opphavsretten. Det viktige her er at det vurderes om gjenstanden ville ha vært et brudd på opphavsretten hvis den hadde blitt produsert i Japan. Med andre ord, selv om varen er lovlig produsert i produksjonslandet, vil importen anses som et brudd hvis den betraktes som en ulovlig kopi i henhold til japansk opphavsrettslov. Når bedrifter importerer produkter, komponenter eller markedsføringsmateriell fra utlandet, er det avgjørende å utføre tilstrekkelig due diligence overfor leverandørene for å sikre at disse ikke krenker tredjeparts opphavsrettigheter.

Distribusjon, besittelse og eksport av piratkopier

Artikkel 113, paragraf 1, punkt 2 i den japanske opphavsrettsloven tar for seg flere handlinger som regulerer både innenlands distribusjon av piratkopier og lekkasje til utlandet. Først og fremst vil handlinger som innebærer distribusjon eller besittelse med formål om distribusjon av gjenstander som er skapt gjennom brudd på opphavsrettigheter, anses som antatte brudd dersom man er klar over («med viten om») at de er resultatet av slike brudd. Kravet om «med viten om» betyr ikke at bedrifter enkelt kan unngå ansvar ved å hevde at de ikke visste. Hvis transaksjonsprisen er betydelig lavere enn markedsprisen, eller hvis leverandøren er en uregelmessig kilde, og man likevel unnlater å undersøke, kan det bli fastslått at det foreligger «dolus eventualis» eller uaktsomhet. Dette pålegger bedrifter en aktiv plikt til å være oppmerksomme i sine anskaffelsesprosesser. Videre definerer samme punkt også handlinger som innebærer eksport av piratkopier som en virksomhet, eller besittelse med formål om slik eksport, som antatte brudd. Denne bestemmelsen ble innført for å forhindre at Japan blir brukt som en transitt for internasjonal distribusjon av piratkopier.

Implied Infringement 2: Handling in the Digital Environment Under Japanese Copyright Law

With the advancement of digital technology, copyright law has adapted to address forms of infringement unique to the digital environment. Particularly relevant to corporate activities are the unauthorized use of computer programs and the alteration of rights management information.

The Use of Pirated Computer Programs Under Japanese Copyright Law

Generally, copyright law does not directly regulate the ‘use’ of works themselves, but rather specific acts such as reproduction and public transmission as objects of rights. However, there are exceptional provisions for computer programs. Article 113, Paragraph 5 of the Japanese Copyright Law deems the act of using a copy of a pirated computer program on an electronic computer in business, while knowing this fact, as copyright infringement. This provision effectively curbs acts that cause significant economic damage to copyright holders, such as installing and using a single piece of software organization-wide without restriction in violation of a license agreement. The term ‘in business’ broadly includes all activities within a company or organization, not limited to profit-making activities. Moreover, the determination of whether one ‘knew’ is interpreted strictly. For example, in the System Science case (Tokyo District Court, October 30, 1995), even an unconfirmed judicial decision such as a first-instance judgment or a provisional disposition was deemed sufficient to meet the requirement of ‘knowing’ if it publicly indicated that the program in question infringed copyright. This suggests that continuing to use software under litigation as ‘no problem until the judgment is final’ carries the risk of being considered a new infringement. Therefore, companies must thoroughly implement software license management systems and build strict internal controls to prevent employees from installing unauthorized copies.

Acts of Adding, Removing, or Altering Rights Management Information Under Japanese Copyright Law

Article 113, Paragraph 8 of the Japanese Copyright Law is a provision to protect the rights information of digital works. Rights management information refers to information electronically attached to a work, such as the name of the rights holder and the terms of use authorization. According to this provision, acts of intentionally adding false rights management information or intentionally removing or altering legitimate rights management information are considered implied infringements. Furthermore, distributing or publicly transmitting copies of a work while knowing that its rights management information has been unlawfully removed or altered is also deemed an implied infringement. This provision prohibits acts that obscure the origin and rights relationships of digital content, thereby promoting infringement.

Sammenligning av typer av antatte overtredelser under japansk lov

Tabellen nedenfor oppsummerer kravene til de viktigste antatte overtredelsene som vi har forklart så langt. Denne tabellen klargjør under hvilke forhold juridisk ansvar oppstår, og tjener som en referanse for bedrifter når de vurderer risiko.

Sivile rettsmidler for opphavsrettsbrudd

Når et opphavsrettsbrudd (inkludert antatte brudd) har funnet sted, kan rettighetshaveren kreve to hovedtyper av sivile rettsmidler mot overtrederen: krav om stansing av bruddet og krav om erstatning for skader.

Krav om stansing av bruddet

Under japansk opphavsrettslov (Artikkel 112), kan rettighetshaveren kreve at den som utfører bruddet stopper dette, og at den som er sannsynlig til å utføre bruddet, forhindrer det. Dette inkluderer krav om å kassere gjenstander som er skapt gjennom bruddet og fjerne utstyr som har blitt brukt i bruddet, samt andre nødvendige tiltak for å stoppe eller forhindre bruddet. Det mest betydningsfulle aspektet ved et krav om stansing er at det ikke er nødvendig å bevise at overtrederen handlet med vilje eller var uaktsom. Dette gjør det mulig for rettighetshaveren å raskt stanse bruddet og forhindre ytterligere skade. For bedrifter kan et krav om stansing føre til umiddelbare og direkte konsekvenser for virksomheten, som å stoppe produktforsendelser eller avbryte tjenesteytelser, og effekten av dette kan være omfattende.

Krav om erstatning for skader

Hvis opphavsretten er krenket gjennom overtrederens forsett eller uaktsomhet, kan rettighetshaveren kreve erstatning for skader basert på japansk sivilrett (Artikkel 709). På grunn av vanskelighetene med å bevise størrelsen på skaden i opphavsrettsbrudd, har japansk opphavsrettslov (Artikkel 114) spesielle bestemmelser for å lette bevisbyrden for rettighetshaveren. De viktigste beregningsmetodene er som følger: For det første, å multiplisere antallet solgte krenkende varer med fortjenesten rettighetshaveren ville ha tjent per enhet hvis bruddet ikke hadde funnet sted (Artikkel 114, første ledd). For det andre, å anse fortjenesten overtrederen har oppnådd gjennom bruddet som rettighetshaverens skade (Artikkel 114, andre ledd). For det tredje, å kreve et beløp tilsvarende lisensavgiften som ville ha blitt mottatt for bruken av opphavsretten (Artikkel 114, tredje ledd). Rettighetshaveren kan velge og argumentere for den beregningsmetoden som er mest fordelaktig for seg. Dette juridiske rammeverket gir rettighetshaveren en sterk forhandlingsposisjon, mens det for bedrifter som blir saksøkt, medfører en dobbel risiko for både å måtte stoppe virksomheten og å pådra seg høye erstatningsansvar.

Den endelige sanksjonen: Strafferett

Krenkelse av opphavsrett er ikke bare et sivilrettslig ansvar, men også en kriminell handling som kan medføre straff. Under japansk lov kan direkte brudd på opphavsrett, publiseringsrett og beslektede rettigheter resultere i opptil 10 års fengsel eller en bot på inntil 10 millioner yen, eller begge deler (Japans opphavsrettslov, artikkel 119, avsnitt 1). Videre kan de fleste antatte bruddshandlinger som er diskutert i denne artikkelen (som besittelse av piratkopier med formål om distribusjon) føre til opptil 5 års fengsel eller en bot på inntil 5 millioner yen, eller begge deler (samme artikkel, avsnitt 2).

Straffebestemmelser for juridiske personer

Det som bedriftsledere i Japan bør ta mest alvorlig, er “straffebestemmelsene for juridiske personer” fastsatt i artikkel 124 av Japans opphavsrettslov. Ifølge denne bestemmelsen kan et selskap selv bli ilagt en bot på opptil 300 millioner yen hvis en ansatt begår en opphavsrettskrenkelse i forbindelse med sitt arbeid, i tillegg til at den ansatte personlig blir straffet. Eksistensen av disse straffebestemmelsene forvandler opphavsrettskrenkelser fra å være en “ansatts personlige problem” til en alvorlig forretningsrisiko som kan ryste selve fundamentet for et selskaps eksistens. En bot på 300 millioner yen understreker tydelig overfor styret og aksjonærene at oppbygging og streng håndhevelse av et opphavsrettscompliance-system er en presserende ledelsesoppgave.

Prinsippet om privat anklage og unntak

De fleste tilfeller av opphavsrettskrenkelser er, som et prinsipp, betraktet som “privat anklage”-forbrytelser i Japan, noe som betyr at offentlig tiltale ikke kan reises uten en klage fra rettighetshaveren. Imidlertid, i tilfeller av spesielt alvorlige piratkopieringsforbrytelser, som distribusjon av betalte verk i sin opprinnelige form med hensikt om å oppnå betaling eller skade rettighetshaverens interesser, kan etterforskningsorganer reise tiltale uten en klage fra rettighetshaveren, da disse er betraktet som “ikke-privat anklage”-forbrytelser, og rettshåndhevelsen er dermed styrket.

Oppsummering: Opphavsrettsstyring som forretningsstrategi

Den japanske opphavsrettsloven (Japanese Copyright Law) regulerer ikke bare direkte krenkelser, men også en rekke handlinger som distribusjon av piratkopier og ulovlig bruk av programvare, som betraktes som “antatte krenkelser”. Straffene for å bryte disse reglene kan være alvorlige, inkludert injunksjoner som kan hindre forretningsdrift, høye erstatningskrav, og strenge straffer som pålegges både individer og selskaper. I et slikt komplekst og strengt juridisk miljø er det avgjørende for bedrifter å forstå opphavsrettsloven korrekt og etablere et forebyggende compliance-system for å unngå risiko og oppnå bærekraftig vekst. Monolith Law Office har omfattende praktisk erfaring med temaene diskutert i denne artikkelen for et stort antall klienter i Japan. Vårt firma har flere medarbeidere som er kvalifiserte utenlandske advokater og engelsktalende, noe som gjør det mulig for oss å tilby omfattende juridisk støtte som kombinerer dyp ekspertise innen japansk immaterialrett med et internasjonalt perspektiv. Vi står klare til å støtte din virksomhet juridisk, fra å bygge opp et opphavsrettslig compliance-system og gjennomgå lisensavtaler, til å håndtere eventuelle tvister.