Japans inn- og utreisekontrollsystem: Forklaring av kansellering av oppholdsstatus, tvungen utvisning og bevis for lovlighet

I en tid der global forretningsutvikling akselererer, har internasjonal mobilitet av arbeidskraft blitt en essensiell faktor for bedrifters vekst. Japan er intet unntak, og mange japanske selskaper tar aktivt imot utenlandske fagfolk med spesialisert kunnskap og ferdigheter. For å lette denne internasjonale bevegelsen av arbeidskraft og samtidig opprettholde nasjonal sikkerhet og orden, har det japanske rettssystemet etablert et sofistikert rammeverk. Hjørnesteinen i dette systemet er “Japans lov om inn- og utreisekontroll og flyktninganerkjennelse” (heretter referert til som “Innreisekontrolloven”). Som det er angitt i artikkel 1 av den japanske Innreisekontrolloven, er formålet med loven “å sikre rettferdig forvaltning av inn- og utreise av alle personer som kommer til eller forlater Japan, og oppholdet til alle utlendinger i Japan.” For å konkretisere dette prinsippet om “rettferdig forvaltning”, har Innreisekontrolloven etablert flere viktige systemer. I denne artikkelen vil vi fokusere på tre systemer som er spesielt relevante for bedriftsaktiviteter, nemlig “systemet for opphevelse av oppholdstillatelse” for å sikre kontinuerlig egnethet for oppholdskvalifikasjoner, “tvangsreturordningen” som en endelig foranstaltning mot lovbrudd, og “sertifiseringssystemet for lovlighet av opphold” for å aktivt sikre overholdelse av regelverket. Disse systemene er ikke bare reguleringer, men utgjør en ekstremt viktig juridisk grunnmur som bedrifter som driver virksomhet i Japan må forstå for å håndtere risiko, overholde lovgivningen og støtte utenlandsk arbeidskraft på en passende måte. 

Systemet for opphevelse av oppholdstillatelse: Opprettholdelse av Compliance

Systemet for opphevelse av oppholdstillatelse er regulert i artikkel 22-4 i den japanske innvandringsloven og utgjør en viktig ordning som kan ryste det juridiske grunnlaget for en utlendings fortsatte opphold i Japan. Formålet med dette systemet er ikke bare å straffe uregelmessigheter ved oppnåelse av oppholdstillatelse. Det sikter heller mot å kontinuerlig bekrefte at utlendinger som har fått oppholdstillatelse, utfører de tillatte aktivitetene gjennom hele oppholdet, og dermed dynamisk opprettholde riktigheten av oppholdsforvaltningen. Statistiske data viser at det er en høy forekomst av opphevelser av oppholdstillatelser for kategorier som “teknisk praksis” og “studier”. Disse tillatelsene er spesielt under oppsyn av myndighetene for kontinuerlig compliance, da det er enklere å forestille seg at de opprinnelige aktivitetene (praksis eller studier) blir avbrutt til fordel for ikke-tillatt arbeidsaktivitet. Dette antyder at en oppholdstillatelse ikke er en engangsbedømmelse, men en tillatelse med betingelser som krever kontinuerlig overholdelse.

Årsakene til opphevelse er spesifikt oppført i artikkel 22-4, avsnitt 1 i den japanske innvandringsloven. Disse kan grovt deles inn i tre kategorier. For det første er det oppnåelse av oppholdstillatelse gjennom falskneri eller andre uregelmessige metoder (samme avsnitt, punkt 1, 2 og 3). For eksempel, hvis man har levert inn en falsk utdanningsattest for å få oppholdstillatelse for “tekniske ferdigheter, humanistisk kunnskap og internasjonal virksomhet”, eller hvis man har skjult en tidligere utvisningshistorikk for å få landingsrettigheter, faller dette under denne kategorien. Spesielt hvis man har oppnådd tillatelse ved å lyve om grunner som ville ført til avvisning ved ankomst, kan man umiddelbart bli gjenstand for utvisningsprosedyrer etter at oppholdstillatelsen er opphevet.

For det andre er det manglende utførelse av tillatte aktiviteter (samme avsnitt, punkt 5, 6 og 7). Dette gjelder for eksempel personer med arbeidsrelaterte oppholdstillatelser som fortsetter å oppholde seg i landet uten å søke ny jobb eller annen legitim grunn i mer enn tre måneder etter å ha forlatt jobben, eller personer med oppholdstillatelse som “ektefelle til en japansk statsborger osv.” som fortsetter å oppholde seg i landet uten å utføre aktiviteter som ektefelle i mer enn seks måneder etter skilsmisse.

For det tredje er det manglende overholdelse av plikten til å melde fra om bostedsadresse (samme avsnitt, punkt 9 og 10). Dette gjelder for eksempel langtidsoppholdere som ikke melder fra om ny bostedsadresse innen 90 dager etter flytting, eller de som melder fra om en falsk bostedsadresse.

Imidlertid, selv om man formelt sett faller inn under disse årsakene, blir ikke oppholdstillatelsen umiddelbart opphevet. Loven gir unntak for tilfeller der det finnes “legitime grunner”. For eksempel kan en person som har blitt oppsagt på grunn av bedriftens forhold og som oppriktig søker ny jobb, eller en person som midlertidig har avbrutt aktiviteter på grunn av sykdomsbehandling, bli ansett som å ha en “legitim grunn”. Tilstedeværelsen av en “legitim grunn” blir den viktigste forsvarsmuligheten for å unngå opphevelse av oppholdstillatelsen. Derfor, når et selskap avskjediger en ansatt, er det viktig å sørge for at vedkommende kan fortsette jobbsøkingen uten problemer og at de kan beholde relevant bevis, noe som indirekte kan beskytte den ansattes juridiske status.

Ved opphevelse må justisministeren gi den berørte utlendingen forhåndsvarsel og muligheten til å “fremlegge sin mening”. Gjennom denne prosedyren kan personen fremsette sitt synspunkt og legge frem bevis som er til sin fordel. Dette er en svært viktig rettighet fra et perspektiv om å sikre rettferdig prosess.

Konsekvensene av å få oppholdstillatelsen opphevet er alvorlige. Ikke bare mister man det juridiske grunnlaget for opphold, men man mister også sin bostedsregistrering, og tilgangen til offentlige tjenester som nasjonal helseforsikring blir avskåret. Avhengig av årsaken til opphevelsen, kan man bli gitt en forberedelsesperiode på opptil 30 dager for å forlate landet, men i tilfeller av alvorlig svindel kan man umiddelbart bli overført til utvisningsprosedyrer.

For å forstå hvordan dette systemet fungerer, gir en dom fra Japans høyesterett den 17. oktober 2002 (Heisei 14) viktige innsikter. I denne saken ble oppholdet til en utenlandsk ektefelle, som fortsatt var juridisk gift, men hvis ekteskap hadde brutt sammen i realiteten, utfordret. Retten slo fast at ved vurdering av oppholdstillatelse, bør man ikke bare vektlegge den juridiske formen, men også “substansen” av aktiviteten, det vil si om det er en ektefellelivsførsel som er essensen av ekteskapet. Dette viser at innvandringsmyndighetene ikke bare skal undersøke papirkravene, men også den faktiske situasjonen for oppholdet, noe som antyder at bedrifter også må bekrefte at aktivitetene som danner grunnlaget for en ansatts oppholdstillatelse, faktisk er ledsaget av realiteter.

Utvise tvangssystem: Den endelige tiltak mot brudd

Utvise tvangssystemet er en administrativ disposisjon for å tvangsmessig utvise utlendinger som har brutt Japans innvandringslov, og det er den strengeste tiltaket i Japans innreise- og oppholdsstyring. Systemets grunnlag er hovedsakelig fastsatt i artikkel 24 i Japans innvandringslov, hvor grunnene for utvisning (utvisningsgrunner) er omfattende oppregnet.

Det er mange grunner til utvisning, men de viktigste inkluderer “ulovlig innreise” uten gyldig pass og “ulovlig opphold (overstay)” ved å bli lenger enn tillatt oppholdstid. Å arbeide utenfor de tillatte aktivitetene for oppholdskvalifikasjonen, kjent som “aktiviteter utenfor kvalifikasjon”, kan også være en grunn for utvisning. I tillegg kan alvorlige kriminelle lovbrudd som narkotikakriminalitet eller straff av fengsel eller fengsling på over ett år også føre til utvisning.

Prosessen med utvisning gjennomføres forsiktig gjennom flere stadier. Først starter en innvandringskontrolloffiser en undersøkelse (bruddundersøkelse) av en utlending mistenkt for brudd. Hvis det etter undersøkelsen er tilstrekkelig grunn til å mistenke at personen faller under utvisningsgrunnene, blir vedkommende i prinsippet tatt i forvaring basert på en forvaringsordre. Deretter gjennomføres en bruddgjennomgang av en innvandringseksaminator, og hvis personen blir ansett som en kandidat for utvisning, kan vedkommende innen tre dager be om en muntlig høring av en spesialdommer. Hvis avgjørelsen ikke blir omgjort under den muntlige høringen, kan personen ytterligere fremme en innsigelse til justisministeren. På dette siste stadiet av avgjørelsen fra justisministeren, vil en utvisningsordre bli utstedt og sendt tilbake for gjennomføring, med mindre det gis en “spesiell oppholdstillatelse” som vil bli diskutert senere.

Imidlertid er det ikke alle som oppholder seg ulovlig som blir gjenstand for denne strenge utvisningsprosedyren. Japans innvandringslov har etablert et “utreiseordresystem” som en mer moderat tiltak. Dette systemet gjelder for de som oppholder seg ulovlig, men som frivillig melder seg for innvandringskontoret, og som oppfyller visse krav, som for eksempel ikke å ha en historie med tidligere utvisninger og ikke å ha blitt straffet for forbrytelser som tyveri.

I den siste fasen av utvisningsprosedyren utøver justisministeren en svært viktig skjønnsmessig myndighet, nemlig “spesiell oppholdstillatelse”. Dette er en nådig tiltak som gis når justisministeren, etter å ha vurdert individuelle omstendigheter, bestemmer at opphold bør tillates som et unntak, selv om personen faller under utvisningsgrunnene. Justisministerens skjønn antas å være omfattende, men “retningslinjer for spesiell oppholdstillatelse” har blitt publisert som en veiledning for avgjørelsen.

Ifølge disse retningslinjene, vil omstendigheter som å ha barn med en japansk statsborger eller permanent bosatt, et ekteskap som fortsatt er substansielt vedvarende, en lang oppholdstid i Japan med høy grad av etablering, eller behov for spesiell humanitær hensyn, bli vurdert som “positive faktorer” som kan føre til tillatelse av opphold. På den annen side, vil alvorlig kriminell historie, tidligere utvisningshistorikk, involvering i organisert smugling og andre handlinger som undergraver grunnlaget for innvandringssystemet, bli vurdert som “negative faktorer” som kan føre til avslag på opphold.

Et eksempel på en rettslig avgjørelse om utvisning er dommen fra Tokyo-distriktsdomstolen den 30. januar 2015. I denne saken, hvor en utlending som allerede hadde blitt sendt tilbake til hjemlandet, saksøkte for å få opphevet utvisningsordren, anerkjente domstolen saksøkerens rett til å føre saken. Dette er fordi selv etter å ha blitt sendt tilbake, kunne opphevelsen av disposisjonen potensielt gjenopprette juridiske fordeler som en reduksjon i perioden for forbud mot gjeninnreise. Denne dommen viser at selv mot en kraftig administrativ disposisjon som utvisning, er det begrensede muligheter for rettslig etterfølgende hjelp gjennom domstolene.

Proaktive tiltak: Systemer for å bevise lovligheten av opphold og arbeid i Japan

I motsetning til de reaktive tiltakene som opphevelse av oppholdsstatus og tvangsutsendelse, som vi har sett på tidligere, tilbyr den japanske innvandringsloven også proaktive systemer for å sikre juridisk stabilitet og forhindre risiko for bedrifter og utenlandske arbeidstakere. Disse er ikke bare administrative prosedyrer, men også svært effektive verktøy for corporate governance og risikostyring i ansettelsen av utenlandsk arbeidskraft. Spesielt viktige er “Certificate of Eligibility for Resident Status” og “Certificate of Authorized Employment”.

“Certificate of Eligibility for Resident Status” er basert på artikkel 7-2 i den japanske innvandringsloven. Dette er et dokument som bekrefter at en utenlandsk person som bor i utlandet og som ønsker å komme til Japan for middels til lang sikt, vil utføre aktiviteter som er i samsvar med kravene til en bestemt oppholdsstatus, forhåndsgodkjent av justisministeren. Vanligvis vil en mottakende organisasjon i Japan (som et selskap) søke på vegne av personen. Når dette sertifikatet er utstedt, kan den utenlandske personen raskt og smidig gå gjennom visumutstedelsesprosessen ved å presentere det til den japanske ambassaden eller konsulatet i sitt hjemland. Den største fordelen for bedrifter er at det betydelig reduserer risikoen for at den ansatte de har valgt ikke kan komme inn i Japan. Å få forhåndsgodkjenning for kvalifisering øker forutsigbarheten i hele ansettelsesprosessen.

På den annen side brukes “Certificate of Authorized Employment” i henhold til artikkel 19-2 i den japanske innvandringsloven av utenlandske personer som allerede oppholder seg i Japan og som ønsker å bytte jobb. Dette sertifikatet bekrefter offisielt at arbeidsinnholdet på den nye arbeidsplassen er innenfor omfanget av aktivitetene tillatt av den utenlandske personens nåværende oppholdsstatus, som bekreftet av Immigration Services Agency of Japan. Når bedrifter ansetter utenlandske arbeidstakere midt i karrieren, kan de unngå risikoen for utilsiktet å fremme ulovlig arbeid ved å be om dette sertifikatet. For den utenlandske arbeidstakeren selv fungerer det også som en viktig forsikring for å forhindre uforutsette omstendigheter som kan føre til at fornyelse av oppholdstillatelsen blir avslått på grunn av jobbskifte.

Disse to sertifikatene kan ha lignende navn, men deres formål, målgrupper og tidspunkt for søknad er helt forskjellige. Å forstå forskjellen mellom dem er avgjørende for å utføre riktig personal- og arbeidsforvaltning.

Å strategisk bruke disse to sertifikatsystemene er nøkkelen til å styrke compliance-strukturen for ansettelse av utenlandske arbeidstakere og effektivt håndtere operasjonelle risikoer. Certificate of Eligibility for Resident Status eliminerer usikkerhet i ansettelsesfasen, mens Certificate of Authorized Employment sikrer juridisk stabilitet mens man er ansatt. De fungerer som en form for “godkjenning” som sikrer at utenlandske ansatte kan jobbe trygt og utnytte sine ferdigheter, samtidig som de beskytter bedriften mot juridisk ansvar.

Oppsummering

Det japanske systemet for inn- og utreise og oppholdsforvaltning har strenge aspekter, som kansellering av oppholdstillatelse og tvungen utvisning, men det inkluderer også systemer som sertifikat for oppholdskvalifikasjon og arbeidskvalifikasjonssertifikat for å aktivt sikre juridisk stabilitet. Fra et bedriftsledelsesperspektiv innebærer kansellerings- og tvangsutvisningssystemene betydelige compliance-risikoer, men ved å bruke forebyggende tiltak som sertifikatsystemene på riktig måte, kan man håndtere disse risikoene og skape et trygt miljø der utenlandsk talent kan trives. For å forstå disse komplekse juridiske reguleringene nøyaktig og håndtere individuelle saker på en treffsikker måte, er det avgjørende med høy spesialisert kunnskap og omfattende praktisk erfaring.

Monolith Law Office har en lang historie med å tilby juridiske tjenester relatert til japansk innvandringsrett til et stort antall klienter i Japan. Vårt firma har flere eksperter med internasjonal bakgrunn, inkludert engelsktalende advokater med utenlandske juridiske kvalifikasjoner, som muliggjør smidig kommunikasjon som overvinner språk- og kulturbarrerier og tilbyr detaljert støtte. Vi står klare til å juridisk støtte din virksomhet i alle faser, fra rådgivning om oppholdskvalifikasjoner for utenlandske ansatte, til oppbygging av compliance-strukturer, og håndtering av eventuelle problemer som måtte oppstå.